En alderdom under fattigdoms­grensa

Det sier Emil Øversveen, postdoktor i sosiologi fra Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og utreder i tankesmia Manifest. Han bruker en idrettsanalogi for å sette pensjonssystemet på spissen. Øversveen står bak rapporten Et eksperiment med folkehelsa der han ser nærmere på de folkehelsemessige konsekvensene av å øke pensjonsalderen – et av forslagene som ble lagt frem av Pensjonsutvalget i juni i fjor.

I 2020 utnevnte Solberg-regjeringen et utvalg som fikk i oppgave å evaluere pensjonsreformen fra 2011, og å se på mulige justeringer for å sikre pensjonssystemets økonomiske og sosiale bærekraft. Da sluttrapporten Et forbedret pensjonssystem ble lagt frem, slo utvalget fast at utgiftene til pensjon vil øke betydelig de nærmeste tiårene, og at det derfor blir viktig å jobbe lenger for å sikre den økonomiske bærekraften i systemet.

Et av forslagene for å få til dette, er å heve aldersgrensene for pensjon i takt med økt gjennomsnittlig forventet levealder.

For vi lever stadig lenger her i Norge. Tall fra Folkehelseinstituttet i 2020 viser at kvinner kan forvente å leve til de er 84,9 år, og menn til de er 81,5 år. Med dagens system har alle rett på pensjon fra 67 års alder, mens det er mulig å ta ut pensjon allerede ved 62 år. Denne muligheten til å velge å pensjonere seg tidligere, ønsker utvalget nå å endre. Blir det som de foreslår, må de som blir født i dag regne med å stå i arbeid til de er over 72 år.

Dette er det flere utfordringer med, mener Emil Øversveen. For alle lever ikke like lenge.

Selv om forventet levealder har økt jevnt i Norge de siste 170 årene, har også de sosiale forskjellene i levealder økt i perioden etter 1960, ifølge Folkehelseinstituttet. Folk i typiske arbeideryrker lever i gjennomsnitt kortere, og har dårligere helse, enn ledere og arbeidere i akademiske yrker. En mannlig kokk lever for eksempel i snitt 5,6 år kortere enn en lege.

Når vi fordeler pensjonen på bakgrunn av de årene du antas å skulle holde deg i live, innebærer det derfor en sosial urettferdighet, mener Øversveen. For det er ikke antall år du har jobbet gjennom hele livet som teller. Levealdersjusteringen tar bare hensyn til når du pensjonerer deg – ikke når du startet å jobbe. For skal man spare pensjonsutgifter, er det ikke ønskelig at folk pensjonerer seg tidligere, uansett når de startet yrkeskarrieren. Det er årene mellom 62 og 67 som teller.

– Dette er en klassemessig skjevhet som fører til at de som begynner å jobbe tidligere i livet, i praksis må jobbe lenger enn de som tar en lang utdannelse og begynner seint, forklarer Øversveen. Han har vanskelig for å se for seg en sosial rettferdig utforming av en slik mekanisme.

Elisabeth Østreng, som er advokat og fagpolitisk rådgiver i Samfunnsviterne, er enig i at pensjonssystemet bør legge til rette for arbeid. Men hun mener systemet nå går for langt i å legge hele ansvaret over på enkeltindividet:

– Man legger til grunn at arbeidsinsentivet vil fungere på alle grupper mennesker, og at økonomiske modeller som går opp, automatisk vil gi løsninger som går opp i virkeligheten. Men vi må ikke glemme at folk har veldig ulike forutsetninger og ressurser, og at helse spiller en enormt stor rolle. Vi kan ikke ha et pensjonssystem som tar utgangspunkt i at alle er friske, har de samme ressursene, lik tilgang til arbeidsmarkedet, like lite krevende jobber, og at alle kan velge selv, bare de får insentivene til å velge riktig. De fleste mennesker ønsker et vanlig liv der de kan forsørge seg selv, men det er ikke alle som har forutsetningene for å få det til. De skal også ivaretas, sier Østreng.

Pensjonsutvalgets leder er Kristin Skogen Lund, til daglig konsernsjef i Schibsted. Hun sier at utvalget erkjenner at ikke alle har samme muligheter til å jobbe lenger:

– Foreløpig finnes det imidlertid ikke dokumentasjon på at dette er et problem, det ser ut til at alle grupper jobber lenger etter pensjonsreformen. Og sykefraværet og bruken av helserelaterte ytelser fra folketrygden har gått ned blant personer over 62 år etter pensjonsreformen. Men utviklingen framover bør følges nøye, og utvalget foreslår derfor jevnlige evalueringer, sier hun.

En FAFO-rapport om arbeid og pensjonering etter pensjonsreformen viser at flere eldre med dårlig helse velger å fortsette i arbeidslivet etter pensjonsreformen i 2011. På den ene siden kan altså disse tallene tyde på at reformen har virket motiverende på folk med lav inntekt. På den andre siden kan det tyde på at flere står i jobb lenger enn helsa skulle tilsi etter reformen.

Dette er det grunn til å stoppe opp ved, mener Emil Øversveen. For økningen i antall år i arbeidslivet har vært aller størst i gruppene med lavest levealder i snitt. Dette bryter med logikken i reformen, som er at år i arbeidslivet skal følge levealder, mener han.

Økonomiske bekymringer er noe som rammer stadig flere i samfunnet. Ifølge Levekårsundersøkelsen fra 2021 tilhører 21,2 prosent av befolkningen en husholdning som ikke kan klare en uforutsett utgift, og siden den gang har prisnivået på lån, drivstoff, mat og strøm økt betraktelig. En rapport fra SIFO fra august 2022 viser at andelen økonomisk trygge hushold falt til i underkant av 50 prosent, for første gang siden SIFO begynte å måle økonomisk trygghet.

– Samfunnsviternes standpunkt er at ingen skal leve under fattigdomsgrensa. Den er så lav at det er helt utrolig at noen kan leve på, for ikke å snakke om under, denne grensa i Norge, sier Østreng engasjert. Hun mener derfor at garantipensjonen må være på et nivå som det går an å leve av, og som bygger på selve formålet med alderspensjonen, nemlig å sikre den enkelte en rimelig inntekt i alderdommen. For hvis vi ønsker å stimulere til arbeid, er ikke fattigdom veien å gå, påpeker hun:

– Det er ikke noe belegg for at dyp nød og fattigdom stimulerer til arbeid. Tvert imot, så er det godt forskningsmessig bevist at fattigdom beslaglegger alle ressurser hos mennesker.

Minstepensjon, eller garantipensjon, er den minste ytelsen du kan forvente å få fra folketrygden som pensjonist. Er du født i 1962 eller tidligere, kalles ytelsen minstepensjon, og er du født i 1963 eller senere, kalles det garantipensjon.

Pensjonsutvalget anbefaler imidlertid ikke å heve garantipensjonen over fattigdomsgrensa. I stedet henviser de til andre ordninger, som for eksempel bostøtte, som tar hensyn til variasjonen i økonomiske behov. I takt med at pensjonsalderen økes, vil det også komme økte utgifter til ordninger som dagpenger, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sykepenger.

Skogen Lund forklarer at Pensjonsutvalget har prioritert å foreslå en bedre regulering av garantipensjonen framover, framfor å øke minstenivåene nå:

– Dette må ses i sammenheng med at nesten alle som vil motta garantipensjon, vil ha en samlet pensjon som er høyere enn garantipensjonsnivået, fordi garantipensjonen bare avkortes gradvis mot opptjent inntektspensjon. Økt garantipensjon er derfor en lite målrettet og kostbar måte å forebygge fattigdom blant eldre på. Selv om mange aleneboende minstepensjonister har vedvarende lavinntekt, er andelen som svarer at de har økonomiske problemer lavere i aldersgruppen 67+ enn i yngre grupper, sier hun.

Når endringer skal gjøres i velferdsordningene, må det alltid vurderes samlet, for å sikre at den samlede effekten er formålstjenlig og tilstrekkelig, mener Østreng i Samfunnsviterne.

– Å avfeie høyere garantipensjon med å si at for eksempel bostøtte er en mer målrettet støtteordning, uten at det finnes noe mandat for å utforme et helhetlig stønadssystem, bidrar ikke til et mer bærekraftig system, sier hun.

Også Marie Storli, økonomiformidler og tidligere leder i Rethinking Economics Norge, stiller spørsmål ved om dette er den mest gunstige måten å løse utfordringene på:

– I stedet for å lage mange forskjellige ordninger som skal løse ett problem hver, burde vi lage et sikkerhetsnett som fanger opp de som trenger det. Det vil si en grunninntekt, som tillater at man jobber, og sakte, men sikkert fases ut ettersom inntekten øker, sier hun.

Storli er opptatt av at vi bør være veldig oppmerksomme på de økende klasseskillene i samfunnet vårt. For når ulikheten øker, svekkes den sosiale mobiliteten, tilliten og stabiliteten i samfunnet. Det vil få politiske konsekvenser.

– Vi vet at når ulikheten er stor, og folk ikke føler at de har muligheter, er det god grobunn for sosiale konflikter, ekstremisme, fremmedfrykt og fascisme. Vi ser noen urovekkende tendenser i vår del av verden, som vi bør ta på alvor, påpeker hun.

Store ulikheter er heller ikke gunstig for økonomien. En rapport fra Bank of International Settlements viser at i de landene der ulikheten er størst, fungerer virkemidlene i pengepolitikken, altså styringsrenta, dårligere. Det blir vanskeligere å navigere skuta, fordi det slår så forskjellig ut i de ulike delene av befolkningen, forklarer Storli.

– Vi må også tenke på hva slags effekt det vil ha på arbeidsvilje og tillit til staten hvis det faktisk ikke går an å leve av den pensjonen man har opparbeidet seg gjennom arbeidslivet. Hvis man ser at folk som har stått på i arbeidslivet likevel havner under fattigdomsgrensa som pensjonister, så tror jeg flere vil miste tilliten til velferdsstaten, og viljen til å bidra vil svekkes.

Har du en jobb som du trives i, og kan fortsette i uten at det går på bekostning av helsa, vil de fleste velge å fortsette å jobbe. Vi trenger ikke pressemekanismer for å få til dette, tror Emil Øversveen i Manifest.

– Det er ikke slik at generøse ordninger holder folk utenfor arbeidslivet. Tvert imot, det er i de generøse landene at arbeidsløsheten er lavest. En meningsfull arbeidshverdag er motiverende for de fleste, og det er svært få som oppgir at de ikke gidder å jobbe, fordi de vil ha fri. Derfor er det mye å hente på å lage et mer inkluderende og fleksibelt arbeidsliv der folk har lyst til å fortsette i arbeidslivet, mener han.

Dette er Elisabeth Østreng helt enig i. Og selv om det er mye godt arbeid som foregår allerede, har vi en stor jobb å gjøre for å ivareta menneskers ulike behov i arbeidslivet, påpeker hun. For det er ikke alle mennesker som føler seg velkommen i dagens arbeidsliv.

– Veldig mange opplever at de blir et hår i suppa på jobben når de ikke kan jobbe hundre prosent. Men vi må ta innover oss at gjennom et langt arbeidsliv, vil folk ha varierende helse og kapasitet. Man blir syk, sliten, får barn, syke foreldre, mange skilles, og livet skjer. Og når bedrifter nedbemanner, er det ofte de eldste som ryker, selv om det er de som har vanskeligst for å få ny jobb, sier Østreng.

En motgift mot risikoen for å falle utenfor etter hvert som man blir eldre og mindre attraktiv på arbeidsmarkedet, er å sikre at man har kunnskap og kompetanse som folk fortsatt er interessert i å kjøpe. Derfor er etter- og videreutdanning utrolig viktig, sier hun og avslutter:

– I et moderne, fleksibelt arbeidsliv må vi se på utdanning som en integrert del av yrkesaktiviteten. Pensjonsopptjening for etter- og videreutdanning er nødvendig for å stimulere til dette. Å bidra til å øke menneskers kompetanse er et langt bedre og mer bærekraftig arbeidsinsentiv enn å true med fattigdom. Hvis vi virkelig ønsker at folk skal utnytte den arbeidsevnen de har, må vi investere i dem og gi dem hjelp til å utnytte ressursene sine. Da er det mange mennesker som har mye mer å gi.