Studentene betaler en høy pris for Covid-19

Da vi skålte for et nytt år helt i slutten av 2019, var det ingen som i sin villeste fantasi kunne forutse det kaoset som skulle ramme oss bare måneder senere. Like lite kunne man spå at studieåret 2020 skulle bli helt annerledes for titusener av studenter.

Ni måneder senere kan vi se tilbake på en annerledes studentperiode, og en underlig tid for den akademiske verden. I tillegg kan vi begynne å reflektere over og analysere hva, hvordan, og ikke minst hvilke konsekvenser pandemien vil ha fremover.

En som har tanker og erfaringer rundt Covid-19 og studentenes situasjon er samfunnsviternes studentleder, Christine Bergan Yang.

– Det var særlig rart i begynnelsen. Den massive nedstengingen rammet oss hardt og brutalt. Særlig de som bodde på hybel eller alene i små leiligheter, og kanskje bodde langt fra sine familier, ble utsatt. Jeg kjenner flere som knapt møtte folk på flere uker, og som satt alene i en hybel på 10-15 kvadratmeter, forklarer Yang.

Christine Bergan Yang understreker at, som resten av befolkningen, ble studenter rammet forskjellig. Selv studerer hun i Oslo, har familie i Bærum og samboer. Yang har hatt relativt god kontinuitet i fysiske forelesninger fordi studiegruppene er mindre på masternivå.

– Om jeg tenker over hvordan jeg selv har hatt det under pandemien har det gått litt opp og ned, men undersøkelser viser at mange studenter rapporterer om økt grad av ensomhet under Covid-19. Det er kanskje ikke så overraskende når man i tillegg til isolasjon blir fratatt de fysiske forelesningene og seminarene, og hensatt til skjermundervisning, sier hun.

Samfunnsviternes studentleder tror også at den generelle usikkerheten har vært krevende. Både den som handler om studier med blant annet endret undervisnings- og eksamensform, men også en gnagende usikkerhet om hvordan fremtiden kommer til å se ut.

– Som fadder under årets fadderuke fikk jeg innsikt i hvordan de nye studentene ble introdusert til den akademiske verden. Det er vanskelig å bli kjent og å føle fellesskap, både under fadderuken, og spesielt når studiet i all hovedsak er nettbasert. Jeg har studert lenge og nærmer meg slutten på et langt studieløp. Å fullføre studiet bør gå fint, men jeg er spent på om det finnes noen jobber når jeg er ferdig, sier Yang.

Yang mener at det muligens er uforutsigbarheten som har tynget mest, det å ikke vite. Stadige endringer i undervisningsopplegg og utsettelser, ventingen, debattene rundt eksamensform, og hvorvidt det skal brukes karakterer eller ikke.

-Som fadder under årets fadderuke fikk jeg innsikt i hvordan de nye studentene ble introdusert til den akademiske verden. Det er vanskelig å bli kjent og å føle fellesskap, både under fadderuken, og spesielt når studiet i all hovedsak er nettbasert. Jeg har studert lenge og nærmer meg slutten på et langt studieløp. Å fullføre studiet bør gå fint, men jeg er spent på om det finnes noen jobber når jeg er ferdig.

I juni 2020 gjennomførte Samfunnsviterne en medlemsundersøkelse der målet var å finne ut hvordan medlemmene, både de som var i jobb og studenter, har hatt det under pandemien. Svarene fra studentene viser at Christine Bergan Yangs erfaringer ikke er uvanlige.

– Vi ventet noen måneder med vår medlemsundersøkelse fordi vi ønsket å se situasjonen når «ting hadde satt seg», sier fagsjef og leder for fagpolitisk avdeling i Samfunnsviterne Olav Hallset.

Han forteller at studentmedlemmene meldte om ensomhet og økte psykososiale utfordringer etter at pandemien slo til. Svært mange av studentene som besvarte undersøkelsen meldte om helsebelastninger grunnet myndighetenes restriksjoner for å redusere smitteutviklingen av Covid-19.

– Det er ikke rart at studenter sliter. Å ikke møte andre, og stort sett bare få undervisningen digitalt er tøft nok i seg selv. Når man i tillegg er hensatt til mye alenetid, og kanskje langt fra familie, blir det vanskelig for mange. Studielivet består av så mye mer enn bare å møte på forelesning, mye av studenttilværelsen er satt på vent, til tross for digital undervisning.

Hallset presiserer at han ikke avviser digitale ressursers plass i fremtiden, men han tror man bør være forsiktig med å gjennomdigitalisere undervisningen.

– Å drive undervisning digitalt gir mange muligheter, for eksempel kan man ved siden av jobb følge kurs ved et universitet uten å være avhengig av fysisk oppmøte. Noe som er smart sett i lys av at livslang læring hører med fremtiden. Likevel gir pandemien oss noen nyttige, om enn dyrekjøpte erfaringer når det gjelder fremtidens studieinnretning. Mulighetene digitale kanaler gir utelukker ikke utbyttet man får ved å møte andre mennesker.

Christine Bergan Yang er redd for effekten av uker og måneder med kun nettundervisning. Hvordan er for eksempel læringsutbyttet, og hva med «læringen» som foregår i kantinen og mellom forelesninger?

– Å ha totimers undervisning på nett er krevende og jeg er også usikker på hvor stort læringsutbyttet faktisk er. Mye tyder på at det er dårligere enn undervisningen som skjer fysisk. Det er flere jeg kjenner som har droppet ut og som sliter skikkelig med motivasjonen eller er hensatt i gamle uvaner som fungerer dårlig sammen med studier, etter måneder med kun nettundervisning, sier Yang.

Studentlederen mener at mange også er bekymret for dårlig økonomi, fordi man grunnet pandemien har mistet ekstrajobben eller sommerjobben.

– Studentene lever allerede nær fattigdomsgrensen og vil trenge økonomisk trygghet for å komme gjennom den tøffe tiden. Derfor etterlyser jeg en økning i studiestøtten, sier hun.

Selv om hun synes situasjonen er utfordrende, også for henne, sier hun at hun er fremtidsoptimistisk. Både for studentene, arbeidslivet og samfunnet.

-Først må vi komme oss gjennom pandemien. Da bør vi som studenter fokusere på fagene våre og holde fast i troen på at når verden blir noenlunde normal igjen, så trenger vi samfunnsvitere og humanister mer enn noen gang.

Christine Bergan Yang innrømmer at hun gleder seg til å bli ferdig med utdannelsen sin, og til å ta fatt på arbeidslivet.

– Nå skal jeg skrive ferdig masteroppgaven min, så håper jeg det resulterer i en jobb der jeg kan bruke engasjementet mitt til å gjøre en forskjell. Det holder jeg fokus på når pandemiens konsekvenser herjer som verst, avslutter hun.