Skremmende lite historie i skolen

Vi lever i en tid der kampen om begrensede ressurser, internasjonale kriger og konflikter, ødeleggelser av naturen og økende sosiale spenninger, preger oss. Dette er stikk i strid med statsviter Francis Fukuyamas verdenskjente essay «The End of History» fra 1989 (og påfølgende bok «The End of History and the Last Man») som mange sluttet seg til i 1990-årene.

– Håpet om at despotiske styreformer og ideologier hadde spilt fallitt, og at fremtiden var vunnet for demokrati og menneskerettigheter, har bleknet i møte med nye kriger.

Det sier Tomas Larsen Høisæter som er førsteamanuensis i historie på lærerutdanningen ved Høgskolen på Vestlandet.

– Fukuyama mente at vi hadde nådd et slags toppunkt i utviklingen. En maksimering av menneskelig lykke, og at vi var inne i en ny tid. Det hadde han nok både rett og galt i. Vi lever i en skumlere verden enn for bare noen få år siden, men ser vi tilbake i tid har ting vært mye verre for mange mennesker. Historien kan både gi trøst og inspirasjon – den gir oss mulighet til å tenke håpefullt om fremtiden, sier Høisæter.

Høisæter er del av Den norske historiske forening (Hifo) sin arbeidsgruppe, som har vedtatt en ny skolepolitisk plattform. De mener det er svært viktig at historiefaget i skolen styrkes, både i grunnskolen og i videregående skole.

– Norge er det eneste landet i Skandinavia, og et av få i Europa, som ikke har et eget historiefag i grunnskolen. I stedet har vi et blandet samfunnsfag, hvor det er helt opp til den enkelte læreren å prioritere historie eller ikke, forteller Høisæter.

– Hvorfor trenger vi egentlig å lære historie?

– Dette er et spørsmål som ofte dukker opp, men som for meg fremstår helt uforståelig. Historisk kunnskap er grunnlaget for alle humanistiske fag og alle samfunnsfag. Det er som gloser er for engelsk. Man kan ikke diskutere hva et godt demokrati er, hvis man ikke kjenner til de som har eksistert tidligere, påpeker Høisæter.

Med den nye læreplanen som ble innført i 2020 er de målene som kan sies å ha et historisk innhold, blitt så abstrakte at de ikke lenger sikrer et minimum av felles historiebevissthet, ifølge arbeidsgruppen i Hifo.

– En gjenoppretting av historie i grunnskolen er særlig viktig fordi regjeringen satser tungt på at flere elever skal ta yrkesfaglig videregående skole. Disse utdanningene rommer mindre av de samfunnsorienterte fagene, understreker Høisæter.

I historiefaget kommer man i kontakt med en annen verden på en unik måte, mener Høisæter.

– Den eneste andre måten man kan møte et annet samfunn, en annen tenkemåte og kultur på, er å reise veldig langt vekk. I historiefaget kan vi gjøre det hele tiden, fordi vi reiser tilbake i tid og kan møte mennesker som tenkte og oppførte seg på en helt annen måte og hadde andre verdier enn oss.

Høisæter beskriver historiefaget som et rått møte med det fremmede, som kan vekke mange reaksjoner fra det dypt fascinerende til det sjokkerende.

– Å høre om menneskeofringer og hekseprosesser kan være et sjokk, men det sjokket er også veldig sunt. Man får en visshet om hvilke verdier man selv har, påpeker han og viser til et annet historisk eksempel;

– Hvis man graver seg ned i middelaldertenkning, var det en vanlig holdning at fysisk avstraffelse var bedre enn fengsling. De syntes fengsel var altfor brutalt. Det er et paradoks for oss i dag, men det er også noen som har argumentert for det i vår samtid. Kanskje er «ris» bedre enn å sitte innesperret? I møte med det fremmede får vi nye tanker. Ting man har tatt for gitt, blir ikke så åpenbare lenger.

Historien er ikke bare er en tilbakelagt fortid, men kan være en kraft i samtiden, ifølge Høisæter.

Dagens situasjon i USA har åpenbare paralleller til opptakten til 2. verdenskrig, men utspiller seg samtidig i en helt annen kontekst. Har man historiske kunnskaper i bunn, gir det en referanseramme man kan tenke innenfor, ifølge Høisæter.

– Skolen har er stort fokus på «buzzwords» som kritisk tenking, demokratisk sinnelag og medborgerskap, men begynner i feil ende. Dette er ferdigheter om må komme etterhvert.

Han mener skolens fokus på historie er spesielt viktig i en tid preget av «fake news» og politisk polarisering drevet frem av upålitelige kilder i sosiale medier. Grunnleggende historiske kunnskaper danner grunnlaget for at man skal kunne tenke kritisk. Det gir et vell av eksempler som man kritisk kan vurdere påstander ut ifra.

Stian Bones, som er professor i historie ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, ønsker å ta livet av en vrangforestilling; fortiden er avsluttet.

– Mange tror vi kan sette en strek over historien og gå videre. Det er en grunnleggende feilslutning. Fortiden lever hele tiden videre gjennom måter vi har organisert samfunnet på og gjennom historiene vi forteller om oss selv.  Det er overleverte fortellinger vi kanskje forandrer litt på, men som ligger der som et utgangspunkt, sier Bones.

Fortiden brukes aktivt av politikere så vel som oss selv, på ulike måter og til mange slags formål.

– Hvis vi ikke har en kritisk holdning til dette og får opplæring i måter historien brukes på, mister vi en helt grunnleggende samfunnskritikk. Hvis vi legger mindre vekt på historien, åpner vi opp for mer misbruk av historien, påpeker professoren.

At Putin snakker om at han må av-nazifisere Ukraina, og at 2. verdenskrig viste at Russland seiret – og vil seire igjen, er nærliggende eksempler. Hvis vi ikke har bevissthet om at dette er misbruk av historien for å legitimere en illegitim krig, blir vi mindre motstandsdyktige mot maktmisbruk, ifølge Bones.

Tar man innover seg fortiden med åpenhet og er villig til å se at historien har utvist et mangfold, øver det oss i å forstå andre – så vel som oss selv.

– Historien øver opp vår evne til empati, og til å forstå enkeltpersoner og valg de har stått overfor. Man ser at valgene har endret samfunnet til å bli slik det er i dag. Historien viser oss hvilke verdier og interesser vi setter pris på, og hvilke vi ønsker å kjempe imot, mener Bones.

Han er åpen for at historieundervisning kan skje på ulike måter. Det viktigste er ikke å få et leksikalt historisk «ordforråd», men at elevene selv blir engasjert i stoffet og får muligheten til å fordype seg, ifølge professoren.

– Min oppfatning er at skolen har bevegd seg i denne retningen, sier Bones.

– Hvorfor mener du fordypning er viktigere enn historisk «oversikt»?

– Det bør være en vekselvirkning. Du trenger en viss oversikt for å ha begrep om hvor du skal begynne å grave. Men det er veldig viktig å få anledning til å grave i ting du synes er vesentlig for deg selv. Historiefaget og egen identitet henger nøye sammen. Ting man er spesielt opptatt av er et fruktbart sted å grave. Det handler om gjenkjennelsesevne og at man lettere ser relevansen. Ofte er første spadestikk det første steget videre til å se på andre historiske forhold.

I en tidsalder der informasjonsusikkerhet brer om seg, har historiefaget spesielt mye å tilby. Historiefaget bidrar til at flere kan trenes opp til å bli bedre i kildekritikk, gjennom tolkning av dokumenter på den klassiske måten, men også stadig mer gjennom digitalt skapte kilder.

– Verden blir mer og mer preget av digitalisering og kunstig intelligens. Dette er en utvikling historiefaget kommer til å bidra inn i, snarere enn at utviklingen løper i fra oss. Vi er i ferd med å utvikle metoder for å granske samfunnsendringer i den digitale verden vi lever i, avslutter Bones.