I Thiyagarajahs studie nevnes det også flere strategier relatert til navn. Noen bruker «fornorskede» kortversjoner av sine etniske minoritetsnavn for å unngå forskjellsbehandling i jobbsøkerprosesser, andre ringer for å kontekstualisere navn.
– Da jeg var yngre, ringte jeg også ofte for å presentere meg i jobbsøkerprosesser, forteller Thiyagarajah. Jeg har jo et langt og vanskelig navn, så det kan være greit å ufarliggjøre det litt på telefon.
Kevin Rydland, COO i Zebra Consulting, tok et mer radikalt valg for noen år siden. Han endret navn, fra Kevin Marianayagam til Kevin Rydland. Marianayagam er farens navn, fra Sri Lanka. Rydland er morens navn, fra Fitjar i Norge.
– Jeg hadde opplevd noen rasistiske uttalelser på jobb i ungdomstiden, forteller han, men det var først etter endte studier at jeg begynte å legge merke til forskjeller mellom meg og andre på kullet mitt. Jeg fikk nei, nei, nei, og mer avvisning enn medstudenter som hadde samme profil og karakterer som meg, om ikke dårligere.
Rydland forklarer at det var samboeren som fortalte ham om forskning på diskriminering av jobbsøkere med «ikke-norske» navn. Han tenkte seg om en stund, pratet med sin far, og bestemte seg for å endre navnet sitt. Responsen kom nesten umiddelbart. Der han tidligere hadde blitt møtt med nei eller stillhet, ble han nå innkalt til intervju.
– Først lo jeg, jeg syntes det var morsomt fordi jeg hadde funnet et smutthull og en måte å lure dem på, forteller Kevin. Men jeg ble også forbanna på at det er gjort en antagelse basert på mitt etternavn, og at det i seg selv skal fronte noen verdier, språk, annerledeshet. Dette er særlig relevant for andregenerasjonsinnvandrere fordi de faller litt mellom. Jeg føler meg mest norsk, men kanskje ikke norsk nok?