Norge kaster bort innvandreres kompetanse

Det viser en ny rapport fra forskningssenteret Lighthouse som ser på fenomenet «brain waste» i Europa.

«Brain waste» betyr at folk ikke får brukt fagkompetansen sin på jobben. Dette måles ved å sammenligne arbeidstakernes kvalifikasjoner med stillingen de innehar. En viss grad av overkvalifisering finnes på de fleste arbeidsmarkeder, men jo lavere den er, jo bedre klarer samfunnet å dra nytte av de ressursene arbeidstakerne har.

Ved å sammenligne graden av overkvalifisering mellom innvandrere og innfødte, får man et godt bilde av i hvilken grad et arbeidsmarked klarer å benytte seg av de faglige ressursene innvandrere innehar.

Det er nettopp det forskningssenteret Lighthouse har gjort. I samarbeid med flere store europeiske aviser har de utarbeidet en rapport om overkvalifisering i det europeiske arbeidslivet.

For Norges del er resultatet nedslående.

«Sør-Europa, Norge og Sverige har mest «brain waste» blant innvandrere», heter det i rapporten. Påstanden er godt underbygd: I Europa sett under ett, er 47,5 prosent av innvandrere som er i jobb, overkvalifisert for jobben sin. Samme tall for arbeidstakere som jobber i landet de er født i, er i underkant av 33 prosent. I Norge er mer enn 50 prosent av innvandrere som er i jobb overkvalifisert for stillingen de har, mot 28 prosent blant norskfødte nordmenn.

Denne trenden går igjen hos alle innvandringsgrupper – både blant innvandrere fra det globale nord og det globale sør. Det er heller ikke avgjørende hvorvidt de har universitetsdannelse eller om de har gått på norskkurs.

Hvis man bryter ned de nasjonale tallene og ser på hvilke regioner i Europa som har størst forskjell mellom overkvalifiserte innvandrere og overkvalifiserte innfødte, er Nord-Norge og Vestlandet helt i Europa-toppen, det samme er Småland i Sverige.

Danmark, derimot, gjør det langt bedre enn oss.

Det er med andre ord vanskelig å komme utenom at det finnes strukturelle trekk ved det norske (og svenske) arbeidsmarkedet som gjør at innvandreres ressurser ikke utnyttes.

Vilde Thoresen Nord jobber i organisasjonen Sammen om en jobb (SOJA), og er ikke overrasket over funnene. Hun og kollegene har siden 2017 jobbet for å hjelpe innvandrere med å integrere seg i det norske arbeidsmarkedet.

– Grunnen til at vi startet Sammen om en jobb var at det var så mange som kom til Norge som ikke klarte å dra nytte av utdanningen sin. Dette er en gruppe som var overlatt til seg selv, og ble sett på som for ressurssterke til å få hjelp fra det offentlige, sier Nord.

Ifølge Nord er det et stort samfunnsøkonomisk tap for Norge at vi ikke klarer å utnytte disse ressursene.

Hun sier også at det heler ikke er avgjørende for innvandrere om de har fått godkjent utdanningen sin eller ikke – problemer med å få jobb har de uansett.

Nord tror mye av problemet for jobbsøkende innvandrere ligger i ubevisste fordommer og skepsis hos norske arbeidsgivere når det kommer til det å ansette en innvandrer.

– Vi må jobbe systematisk med ledere for å endre holdninger og gjøre dem mindre utrygge. Mange går for det tryggeste valget når de ansetter en ny medarbeider og det er veldig vanskelig å bryte det mønsteret, forklarer Nord.

– Vi tror det hjelper om arbeidsgivere får sjansen til å bli kjent med nye mennesker, legger hun til.

Det er nettopp det SOJA forsøker å bidra til. Organisasjonen kobler utenlandske arbeidstakere sammen med en norsk mentor med samme yrkes- og utdanningsbakgrunn. Mentoren hjelper så arbeidssøkeren med å tilpasse seg de ulike aspektene ved det norske arbeidslivet.

Ikke minst bidrar de med nettverksbygging.

– Mangel på relevant nettverk er en stor utfordring. Det er svært mange jobber som aldri lyses ut, og for å kunne være aktuelle for disse må man ha nettverk, påpeker Nord.

Selv om mange arbeidsgivere sier de er opptatt av inkludering og mangfold, er det usikkert i hvilken grad de faktisk setter inn ressurser på å gjøre noe med problemet.

– Vi merker at næringslivet er koblet på problemstillingen i langt større grad enn før. Inkludering og mangfold er blitt moteord, men det er ikke alltid lett å si om engasjementet er ekte eller om det er noe ulike bedrifter føler at de må gjøre fordi det er så mye oppmerksomhet rundt problemet, sier hun.

Professor i Organisasjon og ledelse ved Høgskolen i Innlandet, Annette Risberg, har forsket på hvorfor svenske og norske bedrifter ikke ansetter innvandrere. Ved siden av byråkratiske hindringer sier Risberg at arbeidsgivere ofte ser innvandrere som en potensiell trussel.

– De er usikre på hva som inngår i utdanningen innvandrere har, men også redde for at de ikke snakker språket godt nok, slik at de ikke skal klare å integrere seg i kulturen på arbeidsplassen, sier Risberg.

Samtidig understreker Risberg at vegringen også gjelder for innvandrere som har tatt utdanningen sin i Norge eller Sverige. Dette gjør at tvil om hva kvalifikasjonene innebærer, ikke er en fullgod forklaring på hvorfor innvandrere ikke får jobb.

– Tilbakemeldinger jeg har fått fra bedriftsledere er at de vet hva de har, men ikke hva de får, og at det gjør det å ansette innvandrere vanskeligere, forklarer Risberg.

Forskjellene mellom Norge og Sverige på den ene siden og Danmark på den andre, er vanskelige å forklare, ifølge Risberg.

– Kanskje det finnes en motforestilling i Norge og Sverige mot det som er fremmed, undrer hun.