I årene som kommer er det et uttalt politisk mål å få flest mulig ut i arbeid, sist i Perspektivmeldingen. Da er det åpenbart at vi må inkludere flest mulig, ikke bare de som kan yte 100 prosent.
Riksrevisjonen kom i forrige uke med flengende kritikk av NAVs evne til å hjelpe unge som faller utenfor tilbake i arbeidslivet. Deltid kan være løsningen for mange av disse. Arbeidslivet har blitt tøffere i mange bransjer, og den økende trenden til at flere faller utenfor skaper potensielt et A og et B-lag – mellom de som er i jobb og de som står utenfor. Dette er en utvikling ingen ønsker.
Det er også mange syke og uføre som i dag står helt utenfor arbeidslivet. At disse kan få brukt sin restarbeidsevne bør være en selvfølge. Regelverket her må bedre tilpasses slik at det lønner seg å jobbe litt fremfor å ikke jobbe noe. I dag risikerer mange med en uføregrad å miste trygden om de tjener for mye. Dette er ikke oppskriften på å la folk bruke sin restarbeidsevne. Fribeløpet bør derfor økes til 1G slik det gir større incitamenter for å kombinere arbeid med trygd.
Argumentene mot tilrettelegging av at flere kan jobbe deltid, går ofte på at vi trenger alle de timeverkene vi kan i årene som kommer. En slik mantrapolitikk er imidlertid lite egnet som problemløser. Det er et underkommunisert faktum at mange av dem som i dag jobber deltid, faktisk gjør dette høyst frivillig. Selvsagt skal de som kan og vil få jobbe heltid, men vi kan ikke miste de som ønsker å jobbe noe på veien.
Samfunnsviterne mener at deltid derfor må omtales som en løsning, ikke som et problem. Jo flere hoder og hender en får inn i arbeid, jo høyere sysselsetningsgrad og høyere produktivitet. Da får vi også flere til å løse oppgavene. Å mistenkeliggjøre de som kun kan jobbe deltid, er derfor ikke hensiktsmessig. Vi må heller heie på alle som vil og kan jobbe noe, og tilrettelegge både i lovverk og på arbeidsplassene for dette!