I global sammenheng er befolkningen i Norge blant de rikeste i verden, men noen har mer enn andre. Om de 20 prosent rikeste husholdningene i Norge reduserer sine utslipp til samme nivå som resten av befolkningen, vil dette redusere Norges klimaavtrykk med hele 19 prosent.1 Om derimot de 20 prosent fattigste husholdningene halverer sitt avtrykk, vil norske utslipp kun gå ned med fire prosent.
Det er altså høyinntektshusholdningene som har størst potensial til å redusere Norges klimafotavtrykk gjennom forbruksreduksjon og forbruksendringer. Når de med høyest utslipp må bidra mer, vil også klimapolitikken oppfattes som mer rettferdig. FNs klimapanel peker på at opplevd rettferdighet er en av de viktigste faktorene som påvirker hvorvidt folk er villige til å støtte konkrete politiske virkemidler eller ikke.
Om klimapolitikken innrettes mot luksusforbruket vil den altså bli mer effektiv på to måter: Ved å kutte de største utslippene og ved å øke den generelle støtten til en ambisiøs politikk.
Her finnes det et stort, uutnyttet potensial. Ifølge FNs klimapanel kan forbruksendringer bidra til å kutte globale utslipp med ytterligere 40-70 prosent sammenlignet med dagens politikk. Særlig rike land har stort potensial for å redusere utslipp raskt, ved å kutte forbruk som ikke er nødvendig for å leve gode liv. Mange mennesker i lavinntektsland har derimot behov for å øke forbruket sitt for å kunne oppfylle sine grunnleggende behov.
I motsetning til økonomien vår, er karbonbudsjettet og planetens tålegrenser absolutte størrelser som ikke kan vokse. Når noen står for høyere klimagassutslipp, blir det mindre igjen av karbonbudsjettet til andre. Å redusere klimaulikhet er solidaritet i praksis.
Vi trenger en politikk mot klimaulikhet