Russlands innflytelse vokser i Afrika

Mens Vesten har sperret av alt som heter handel og fryst russiske oligarkers midler i de fleste vestlige land, har den russiske Wagner-gruppen kastet sine øyne på Afrika. Her driver gruppen til nå avdøde Jevgenij Prigozjin, en intensiv jakt på gull, olje, korn, diamanter og tømmer.

Selv om Russland offisielt har tatt avstand fra den private militærgruppen Wagner, nå omdøpt til «The African Corps», er bindingene til staten utvilsomt tette. Omdøping er klassisk russisk, noe som de tidligere er kjent for når det gjelder etterretningstjenesten FSB (tidligere KGB). I tillegg kan Russlands aktivitet i Afrika knyttes til den såkalte Gerasimov-doktrinen. Den går ut på å påvirke et land militært, økonomisk, politisk eller sosialt for å skade dets integritet og styresett, men på en slik måte at landet selv ikke merker det, eller at når de merker det, så er det for sent. «Glimrende militær strategi» tenker du? Inhumant og uetisk mener de fleste.

Det er flere urovekkende trekk ved Russlands aktivitet i Afrika. Først og fremst at de intervenerer i land som allerede er svake og sårbare som Mali, Den sentralafrikanske republikk (SAR), Sudan og Libya. Men de er også aktive i andre land, som Burkina Faso, Niger, Senegal, Mosambik, Eritrea, Ghana, Tsjad og Togo.

Wagner-gruppen har den siste tiden eksempelvis økt sin direkte innflytelse over Niger, på samme måte som de tidligere har gjort det i Mali.

Kort oppsummert er det dette som foregår i Afrika nå:

• Wagner-gruppen utnytter afrikanske ressurser som olje, gull, diamanter og tømmer for å finansiere sin eller andre russiske militære gruppers aktivitet, men også for å finansiere den russiske staten.
• Wagner-gruppens virkeområde utvides til å inkludere Burkina Faso og Niger, slik de har gjort i Mali, Sudan Libya og SAR.
• Det er en økende trend med ulovlig innvandring til Storbritannia fra land med aktivitet fra Wagner-gruppen.
• Den russiske staten kontrollerer Wagner-gruppen. Wagner flyr direkte fra Libya, SAR og Sudan med fly som er linket til forsvarsdepartementet i Russland, og gruppen har tett samarbeid med militære enheter i Sudan og Libya. Russlands utenriksminister Sergey Lavrov har tidligere vært aktiv i disse landene med politiske avtaler som sikrer Russland tilgang på naturressurser.

Det er kjent at Vesten har innført sanksjoner mot den russiske staten etter dens invasjon i Øst-Ukraina i 2014, men ikke minst etter krigen som startet i februar 2022. Dette gjelder handel, finansiering og russisk eiendom i mange land. For å unngå disse sanksjonene har Russland økt sin interesse for Afrika i samme periode.

Wagner bruker en rekke metoder for å utføre dette ressurstyveriet. De kan utvinne afrikansk gull i raffinerier, transportere gull via tredjeland, bruke kriminelle nettverk til å flytte gull på tvers av Afrika, og bruke private jetfly og lastefly for å overføre gullet fra Afrika til Moskva.

Samtidig ser man at franske bryggeriselskaper, slik som Castel, har blitt sabotert av russisk-støttede grupper, og at russiske ølprodusenter har utvidet sitt marked i Afrika, blant annet det russiske ølmerket Ti L’or. Et annet eksempel på russisk innflytelse, er at havnen i Tobruk i Libya har blitt observert med anløp av russiske krigsskip. Russland har gjennomført diplomatisk samarbeid med høytstående tjenestemenn i Sudan og Libya, som gir indikasjoner på et større russisk avtrykk enn tidligere.

Et annet resultat av Wagner-gruppens aktivitet, er økningen i ulovlig innvandring til Storbritannia fra afrikanske land som rammes. Folk flykter fra voldtekt, plyndring, bortføringer, drap, ulovlige fengslinger og tortur. Sudan har flere millioner mennesker som sendes på flukt hvert år, mens Libya har flere hundre tusen. Libya er et viktig transittland for innvandring til Storbritannia på grunn av sin nærhet til Italia og dermed Europa.

Til slutt er det verdt å nevne at Russland nå har åpnet flere ortodokse kirker i Afrika, hvor prestene angivelig sprer et russisk-kontrollert verdensbilde til den afrikanske befolkningen. Russland utnytter dette strategisk, og kobler det til Frankrikes retrett fra mange afrikanske land, ved å fortelle befolkningen at «franskmennene ikke fikk til noen ting», mens Russland vil skape rikdom. Høy mistillit til den tidligere kolonimakten Frankrike, samt håp om mer velstand og et bedre politisk styresett, gjør at afrikanerne er mer tilbøyelige til å støtte en slik russisk innflytelse, enn å gi den motstand.