fbpx
Kommentar

Oppdrag: valgobservatør i USA

Demokratiåret 2024 kulminerer i det amerikanske valget – som følges av internasjonale observatører. Én av dem er blant Tendens’ frilansjournalister.

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Jeg er journalist. Etter en karriere som startet med FN og internasjonale organisasjoner, har jeg de siste årene etablert meg som frilansjournalist i Italia. Her i Tendens skriver jeg mye om internasjonale temaer og hvordan disse reflekteres også i Norge.

Som journalist er det ikke så ofte jeg får sjansen til å skrive i jeg-form. Det er helst andre som skal snakke og rollen min er å formidle hva de sier. Denne artikkelen er derfor et unntak, men en mulighet jeg er glad for å få.

Jeg er nemlig i  USA for å følge den amerikanske valgkampen – en av de aller mest spennende amerikanske valgene på mange år.

Jeg er imidlertid ikke i USA som journalist. Pressekortet er for anledningen byttet ut med et annet skilt og en annen tittel: Internasjonal valgobservatør. Utsendt av NORCAP, som har mandat fra Utenriksdepartementet til å sende observatører til internasjonale observatøroppdrag, skal jeg i fem uker jobbe for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter –  OSCE-ODIHR på kort.

«Men er det noen vits å observere valget i USA, da?» er antakelig det spørsmålet jeg har fått oftest siden jeg fikk vite at jeg var utvalgt som observatør. Vennene mine er nemlig vant til at jeg reiser som observatør til land der de demokratiske røttene er mye ferskere enn hva de er i USA, og mange av dem ble litt overrasket da jeg fortalte hva neste destinasjon var.

IMG_20241021_104125-aspect-ratio-9-16
Oplus_0

Etter en karriere som startet med FN og internasjonale organisasjoner, har Eva Kristin Urestad Pedersen de siste årene etablert seg som frilansjournalist i Italia. Nå er pressekortet byttet ut med et annet skilt og en annen tittel: Internasjonal valgobservatør. Foto: Privat.

Under huden på et samfunn

I virkeligheten er det valgobservasjoner i nesten alle land i verden – også i Norge. Det som varierer er størrelsen på og mandatet til observasjonsoppdragene. Felles for dem alle er at vi vurderer valget i landet vi besøker i henhold til internasjonalt anerkjente prinsipper for hva demokratiske valg er, samt landets egne valglover.

På mange måter er også det å være observatør ganske likt det å være journalist. Du reiser mye rundt og snakker med mennesker som på en eller annen måte er involvert i valgprosessen – det kan være guvernøren i en delstat, en journalist i lokalavisa eller en helt ordinær velger som står i kø utenfor et valglokale. Alt du ser og hører rapporteres, ikke til en redaktør, men til observasjonsoppdragets hovedkontor, der alle funn fra alle observatører samles inn og analyseres slik at man skaffer seg et inntrykk av den demokratiske prosessen som helhet. Disse funnene kommuniseres på en pressekonferanse som holdes dagen etter valget.

For oss enkeltobservatører er det likevel en unik mulighet til å komme under huden på et samfunn, og virkelig forstå hvordan menneskene der tenker og resonnerer, hva som er viktig for dem.

Nettopp fordi vi kommer så nært på prosessen, er det også mange utfordringer å håndtere. Som observatører er det et mantra at vi ikke bryr oss om resultatet, men at vi er opptatt av prosessen. Med andre ord, hvem som vinner er ikke så viktig, det viktige er at prosessen går riktig for seg. Fordi alle seriøse valgobservasjonsoppdrag benytter en godt testet metodologi, kan våre vurderinger av selve valgprosessen bidra til å styrke eller svekke et valgs legitimitet. Det er kanskje en av de viktigste funksjonene vi har som observatører, og for å verne om den er det viktig at vi er nøytrale, åpne og upartiske til alle tider.

For oss enkeltobservatører er det likevel en unik mulighet til å komme under huden på et samfunn, og virkelig forstå hvordan menneskene der tenker og resonnerer, hva som er viktig for dem.

Til støtte for demokratiet som verdi

Til tross for at vi er partipolitisk nøytrale alle steder vi observerer, baserer all valgobservasjon seg på et ideologisk fundament. For valgobservasjon er et «barn» av dem demokratispredningsagendaen som fulgte av murens fall og den kalde krigens slutt. Det aller viktigste dokumentet som alle valg måles opp mot, er ikke uten grunn fra 1990. «København-dokumentet» som det kalles, er selve grunnsteinen i internasjonal valgobservasjon – det er et dokument som inneholder en rekke vesentlige prinsipper som ulike land var enige om at måtte oppfylles i et demokratisk valg. Selv om vi aldri støtter noen spesiell politisk leir, følger hele vårt virke av at vi tror på demokratiet som system, som uttrykk for en grunnleggende menneskerettighet. I dagens verden, også innad i land som formelt sett er demokratier, er ikke det noe man alltid kan ta for gitt.

Nettopp fordi vi tror på de verdiene som ligger til grunn for demokratiet, er noe av det vanskeligste å takle som internasjonale observatører at vi ikke kan gripe inn når vi ser ting eller forhold som ikke er helt som de skal. Vårt mandat begrenser seg til å rapportere om dem. Nettopp det gjør at man til tider kan føle seg litt ubrukelig som observatør. Ofte ser lokalbefolkningen opp til deg, håper at du kan hjelpe hvis noe skulle gå galt, og så er alt du gjør å smile avvikende og love å rapportere.

Likevel, når det kommer til stykket, er det flere som takker oss for å være til stede enn det er mennesker som beklager seg – og det føles godt.

shutterstock_2459869197-scaled-aspect-ratio-9-16
People,Waving,Usa,Flags,In,A,Large,Crowd,At,A

- Nettopp fordi vi tror på de verdiene som ligger til grunn for demokratiet, er noe av det vanskeligste å takle som internasjonale observatører at vi ikke kan gripe inn når vi ser ting eller forhold som ikke er helt som de skal, skriver valgobsevatør Eva Kristin Urestad Pedersen. Foto: Radowitz/shutterstock.

Et spill for galleriet

I en tidligere sovjetrepublikk var jeg en gang vitne til at en ung jente ble regelrett harselert med av den lokale valgkomitéen når hun fremla klager på hvordan valget var blitt gjennomført i valgdistriktet hennes. Valgkommisjonen hadde overhodet ikke til hensikt å ta jentas klager alvorlig, selv om det i teorien var deres rolle. Jenta selv visste at hun ikke hadde noen reell mulighet til å få gjennomslag for noe av det hun sa, selv om hun åpenbart hadde rett. Hele møtet var derfor et spill for galleriet, en måte å late som om man fulgte demokratiske prinsipper på, selv om alle visste hva utfallet ville bli. Til tross for alt dette, nektet jenta å gi opp. Mens fornærmelsene mot henne haglet, stod hun rakrygget, leste opp fra valgloven og beskrev i detalj hvordan den var blitt brutt. Det var imponerende – og hjerteskjærende.

Etter møtet forklarte hun oss at hun var overbevist om at det varden eneste måten å innføre et reelt demokrati i hjemlandet på. Lovene finnes, de internasjonale forpliktelsene også, og alle som tror på demokratiet må insistere på å bruke dem, uansett hva slags motstand de står overfor.

Den unge jenta var en av dem som takket oss for at vi var til stede, til tross for at vi ikke hadde gjort annet enn å stå og se på hva som skjedde. Selv hadde jeg lyst til å skrike av fortvilelse, men hun minnet meg om at vår tilstedeværelse er viktig, tross alt.

Den unge jenta var en av dem som takket oss for at vi var til stede, til tross for at vi ikke hadde gjort annet enn å stå og se på hva som skjedde. Selv hadde jeg lyst til å skrike av fortvilelse, men hun minnet meg om at vår tilstedeværelse er viktig, tross alt.

- Eldre ble kastet inn i politibiler

En annen gang, i et annet land, så jeg med egne øyne hva voldelig undertrykkelse vil si. I forkant av valgdagen var myndighetene så redde for demonstrasjoner og uro at de arresterte alle som oppholdt seg på utvalgte torg og plasser i forkant av valget, selv om de ikke hadde gjort noe som helst ulovlig. Jeg så med egne øyne at eldre mennesker som hadde vanskelig for å gå, ble kastet brutalt inn i politibiler bare fordi de hadde valgt å tilbringe formiddagen i solen på en åpen plass.

Det var ikke bare tilfeldig forbipasserende som ble arrestert. I autoritære kontekster vet alle som åpent protesterer mot myndighetenes maktbruk, at de står i fare for å bli fengslet. En ung demokratiforkjemper jeg ble kjent med, var én av dem. Få dager før valget ble den unge gutten – han var i begynnelsen av tyveårene – ført inn i en politibil og kjørt til et ukjent sted, uten at familien visste hvor han var. Før mobiltelefonen ble tatt fra ham, rakk han å sende én melding. Den var til meg. «Jeg er arrestert», stod det.

Etter at gutten omsider ble satt fri, valgte han å reise fra landet. Jeg snakket med ham noen måneder etter og jeg spurte hvorfor han hadde skrevet til meg fra politibilen, og ikke til moren sin, for eksempel. «Du er internasjonal observatør», sa han, og forklarte at det var viktig for ham at verden fikk vite hva som skjedde i hjemlandet.

I møte med slike åpenbare overgrep, blir man som observatør minnet på verdien av det demokratiske systemet – og på hvorfor  demokratiforkjempere er villig til å ofre egen frihet  og – i noen tilfeller – eget liv for å oppnå demokrati. Demokrati er et uttrykk for hvert enkelt menneskes udelelige, ukrenkbare rett til medbestemmelse. Noen steder er den retten langt fra selvsagt, andre steder har den slått rot og oppleves ikke lenger som utsatt,  men selv i godt etablerte demokratier kan det være lett å overse hvordan lokale skikker og tradisjoner kanskje undergraver demokratiske prinsipper i praksis – selv om de ikke var ment å gjøre det i utgangspunktet.

Carolina in my mind

Hva situasjonen er i USA, kan jeg ikke si så mye om. Som enkeltobservatører har vi en slags munnkurv – vi kan ikke kommentere på eller trekke konklusjoner av egne observasjoner – hele poenget med observasjonen er at mange mennesker gjør det samme, stiller de samme spørsmålene på ulike nivåer og ulike steder, slik at man får et helhetlig bilde av situasjonen.

At det blir spennende, er jeg likevel ikke i tvil om. Jeg skal observere i Nord-Carolina, der den tropiske stormen Helena har rasert hele småsamfunn og forårsaket oversvømmelser og enorme ødeleggelser. Det å holde valg i en sånn situasjon er både en enorm praktisk utfordring og et betydelig politisk usikkerhetsmoment. I hvilken grad vil ødeleggelsene påvirke velgerne når de går til urnene?

Dette og andre spørsmål er det jeg kollegene mine må ta stilling til de nærmeste ukene. Journalisten i meg skulle gjerne skrevet om alt jeg kommer til å oppleve, menneskene jeg kommer til å møte, deres liv og deres hverdag. Det kan jeg ikke fordi rollen min er en annen. Én ting har jeg likevel lyst til – og lov til å si: Over halvparten har jordens befolkning har gått til urnene i år. Veldig mange steder er det valg som vil være avgjørende for hvilken politisk retning disse landene skal ta de neste årene. Og nettopp det som skjer i verden i disse dager bør minne oss på at kampen for demokrati ikke er over, og ikke kan tas for gitt..