Ekkokammer eller samfunnsaktører?

I den forrige artikkelen så vi blant annet på en «deloffentligheten» rundt de alternative mediene. Denne delen av offentligheten, som vi kaller «det norske ekkokammeret», har minimal politisk innflytelse, selv om den skaper stort engasjement hos en liten gruppe.

Men ikke alle deloffentligheter er like isolerte som det norske ekkokammeret. I debatter knyttet til kraft og kraftproduksjon spiller Facebook-grupper en betydelig rolle i samfunnsdebatten.

I noen år var det særlig grupper for vindkraftmotstandere som fikk stort gjennomslag. Det gjaldt både grupper knyttet til organisasjonen Motvind, som blant annet har organisert demonstrasjoner mot vindkraftutbygginger, og delvis frittstående grupper som «Nei til naturødeleggende vindkraft i Norge». Noen av disse gruppene har over 100 000 medlemmer.

Disse gruppene har hatt en dominerende posisjon i den åpent tilgjengelige kraftdebatten på Facebook. Faktisk.no har samlet inn data om kraftdebatten via det Facebook-eide analyseverktøyet CrwodTangle. Datamaterialet som dekker perioden fra oktober 2020 til oktober 2021, tyder på at sentrale vindkraftgrupper har skapt betydelig flere reaksjoner, kommentarer og delinger rundt innlegg knyttet til strøm og kraft – det vil si mer debatt – enn store medier som NRK, VG og TV 2.

Disse dataene er riktignok basert på nøkkelord som må forekomme i Facebook-innlegg, og kan derfor være mangelfulle. Tallene må altså tas med en klype salt.

Uansett er det liten tvil om at miljøene knyttet til vindkraftdebatten har hatt betydelig mer innflytelse på den norske debatten enn gruppene i det norske ekkokammeret, for ikke å snakke om facebookgruppen «Folkeopprøret mot klimahysteriet», som vi omtalte i den forrige artikkelen.

Personer knyttet til organisasjoner som Motvind har deltatt i debatter i noen av de største mediene i Norge. Vindkraftmotstandere har også organisert flere store aksjoner mot vindkraftutbygging, behørig dokumentert i de samme Facebook-gruppene som dominerer i strømdebatten.

Om disse gruppene, og påvirkningen de har hatt på den norske offentligheten, bidro til at et mer restriktivt konsesjonsregime for vindkraftutbygging ble vedtatt av Stortinget i 2020, er uvisst, og det er selvsagt ikke mulig å konkludere om hvorvidt det er tilfelle ut fra analyser av Facebook-data.

At vindkraftmotstanden har vokst seg sterk delvis som følge av dynamikken i sosiale medier, er det imidlertid liten tvil om. Det er også liten tvil om at den samme motstanden har hatt en tydelig påvirkning på den politiske debatten.

At en deloffentlighet vokser frem i sosiale medier, betyr ikke dermed at den er fanget der for godt. Høsten 2021 fikk vi et nytt eksempel på hvordan digitale miljøer kan prege samfunnsdebatten: 11. februar 2022 hadde Facebook-gruppen «Vi som krever billigere strøm» 614 000 medlemmer. Det tilsvarer over 10 prosent av Norges befolkning litt flere enn antallet som stemte Høyre i stortingsvalget i 2021, for å sette det i perspektiv.

I tillegg til at de ser ut til å dekke et behov for alternative diskusjonsarenaer, fungerer digitale offentligheter til tider som en inngangsport til kilder som sprer feilinformasjon.

For å ta et enkelt eksempel: nettstedet Steigan.no har de siste årene skrevet en rekke artikler som sprer feilinformasjon og konspirasjonsteorier om korona og vaksiner.

Den siste tiden har nettstedet funnet en ny hest å spille på: kraftdebatten. Artikler fra Steigan.no om strømpriser og utenlandskabler deles jevnlig i store grupper viet til kritikk av norsk kraftpolitikk.

Artiklene med størst rekkevidde har nådd et potensielt publikum på over 500 000 Facebook-brukere gjennom delinger i åpne Facebook-grupper.

For ordens skyld: Det er ikke mulig å undersøke hvem som står på medlemslistene i disse gruppene, både av personvernhensyn og på grunn av Facebooks egne regler. Det gjør det umulig å justere for at mange er med i flere grupper knyttet til samme tema, så det reelle tallet er antakelig noe lavere.

Dette betyr ikke at digitale deloffentligheter først og fremst fungerer som en vei inn i feilinformasjonen. En mer sannsynlig, om enn spekulativ, forklaring, er at de brukes til å ta opp kontroversielle temaer, og at de gir plass til argumenter som ikke har fått adgang til den «vanlige» offentligheten.

At digitale deloffentligheter tar en større plass i den norske samfunnsdebatten, er et faktum. Det betyr at vi må stille oss noen vanskelige spørsmål:

• Hvilke konsekvenser kan det ha hvis deler av samfunnsdebatten foregår i skjulte deloffentligheter?
• Tyder eksistensen av en «digital underskog» i den norske offentligheten på at noe er galt med den norske samfunnsdebatten, og i så fall hva?
• Hva er konsekvensene av at etterspørselen etter alternative arenaer for debatt og samfunnsengasjement – og iblant etterspørselen etter «alternative fakta» – i dag imøtekommes av algoritmestyrte plattformer som ikke er designet for å fremme opplyst debatt?
• Hva er grunnen til at noen digitale deloffentligheter ender med å få gjennomslag i den «vanlige» samfunnsdebatten, og andre ikke?

For å svare på disse spørsmålene, må det gjennomføres flere undersøkelser på hvordan digitale offentligheter virker, både i Norge og i andre land. Og selv om «vi trenger mer kunnskap» kan virke som en lite inspirerende konklusjon, er det antakelig den eneste vi kan trekke. Store deler av våre digitale, offentlige liv, går i dag under radaren.

Om vi ikke får oversikt over dem, kan den offentlige samtalen i Norge i verste fall bli fragmentert i en rekke isolerte bruddstykker. Og siden disse bruddstykkene av den offentlige samtalen etter alt å dømme vil foregå på plattformer som belønner negativitet og engasjement, heller enn sannhetsgehalt og viktighet, kan algoritmestyrte plattformer bli en stadig større maktfaktor i den norske samfunnsdebatten.

Den som vil at en algoritme fra Facebooks hovedkvarter i Menlo Park skal bidra til å styre norsk offentlighet, kan jo rekke opp hånden.

Artikkelen er delvis basert på et foredrag holdt for styret i Fritt Ord.