Fikk drømmejobben i utlandet

Bistandsjobber har i en årrekke vært noen av de mest ettertraktede jobbene i Norge, og det har til tider vært flere hundre søkere per stilling. I fjor var det et noe lavere gjennomsnitt, med rundt 40 søkere per stilling hos noen av de største bistandsorganisasjonene. Norad hadde på sin side rundt 60 søkere per stilling i fjor, viser tall som Tendens fått tilgang til.

– Jeg tror det var mye flaks. Det var flaks at jeg hadde helt rett master for jobben og at denne stillingen ble utlyst mens jeg satt og skrev master, sier Håberg.

Hun er født og oppvokst i Førde i Sogn og Fjordane. Etter videregående studerte Håberg utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og senere samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Etter språkstudier i fransk fikk hun den første jobben ved KFUK-KFUM global, der hun jobbet som frivillig under studietiden.

– Jeg ante ikke hva jeg ville skrive master om, men etter et par år med jobberfaring hadde jeg endelig bestemt meg, sier hun.

Hun gikk for en digital master i Global Planning and Development ved Universitet i Agder. Masteroppgaven handlet om norske organisasjoner som jobber med flyktningarbeid i Uganda. Da Caritas utlyste stillingen som stedlig representant i Uganda føltes det helt riktig å søke.

– Jeg tenkte at denne jobben ville gi meg en unik mulighet til å praktisere det jeg hadde lært på studiene. Det virket som en helt perfekt stilling for meg!

Når Tendens møter henne i en hage i Kampala har det gått ett år siden hun kom til Uganda. Det har vært et utfordrende år i et nytt land, med store oppgaver og en flyktningkrise som krever my av henne, både på et profesjonelt og personlig nivå.

– Opplevelsene fra flyktningleiren i nord har definitivt preget meg. Siden FNs matvareprogram kuttet støtten til de sårbare flyktningene, har krisen blitt forverret. Det å møte flyktninger som står og forteller deg at de ikke har mat føles vondt, sier Håberg.

Som stedlig representant for en av Norges største bistandsorganisjoner er jobben hennes å styrke partnerskapet mellom staben i Uganda og Norge. De to landene har hatt et tett samarbeid i mer enn tre tiår og Caritas er en av de fremste organisasjonene som jobber med matsikkerhet blant flyktninger.

Uganda er den staten i Afrika som tar imot flest flyktninger, og i begynnelsen av 2024 befant mer enn 1,6 millioner flyktninger seg innenfor landets grenser. Størsteparten kommer fra det konfliktfylte nabolandet Sør-Sudan. Det økende antallet flyktninger setter press på både lokale, nasjonale og internasjonale organisasjoner. Situasjonen for flyktningene er også forverret på grunn av økonomiske nedgangstider i verden, og kutt i humanitær bistand.

Caritas Uganda har i en årrekke jobbet i den store flyktningleiren Bidibidi med blant annet programmer innen matsikkerhet og yrkesopplæring. Å være humanitær aktør i områder med massive behov er både enormt vanskelig og samtidig givende.

– Når en leser norske nyheter får en inntrykk av at kriser, som for eksempel Sudan-krigen, er over. Men det preger en å faktisk være tilstede og oppleve på nært hold hvor stor denne krisen er, sier hun.

De mange sterke møtene med flyktninger har gitt mersmak og lidenskap for jobben.

– Når du ser hvor avgjørende det er at flyktningene får opplæring i jordbruk og støtte til å sikre seg kunnskap innen forskjellige yrkesområder, føles det helt riktig å gjøre denne jobben.

Mye av Håbergs jobb går ut på å identifisere problemstillinger i samarbeid med de lokalt ansatte i Caritas Uganda. Denne kunnskapen videreformidles så til norske beslutningstakere. Med kunnskap om norske systemer og norske myndigheters prioriteringer kan hun gi viktige innspill ved blant annet søknader om midler til ulike prosjekter. Å være linken mellom Norge og Uganda kan definitivt være krevende.

– I Norge definerer vi effektivitet på en annen måte og vi har en forestilling om hvordan vi gjør enkelte ting. Når du kommer hit, ser du at det er helt andre ting som spiller inn i en prosess. En kan for eksempel sitte på kontoret i Oslo og vente på en e-post, uten å vite at strømmen har gått i Kampala, sier hun og smiler.

Kulturforskjeller, prioriteringer, og ulike perspektiver på tid er noen av kampene en må vente som arbeidstaker i et nytt land.

– Bare en sånn ting som at det ofte blir forsinkelser i felt. Vi kommer frem senere enn ventet og da begynner en ikke å jobbe med en gang, som vi ville gjort i Norge. Da skal det først drikkes te, sier hun og ler høyt.

Vi spør Håberg om hvilke tips hun har til norske studenter og andre som ønsker å jobbe med bistand i utlandet.

– En må først og fremst slå bort tanken om at dette er et veldig eksotisk arbeid. Det blir mye kontorarbeid og timevis med rapportskriving.

Hun anbefaler fordypning i et fremmedspråk, samt frivillig arbeid for å stille sterkere på intervju. I jobben hennes i dag får hun god nytte av de frivillige vervene hun hadde ved siden av studiene.

– Jeg satt lenge i en gruppe som jobbet med klimapolitiske spørsmål. Erfaringen jeg fikk ved å lese alle de tørre FN-dokumentene har jeg god nytte av i dag. Det å tilnærme seg en hobby som ligner på dine fremtidige arbeidsoppgaver er å anbefale, sier hun.

Å jobbe i et flerkulturelt miljø, i et land med andre rutiner og prioriteringer fordrer ikke bare kunnskap.  Personlighet teller minst like mye.

– Det å jobbe med prosjekter som skal styrke svært sårbare mennesker, som ikke har mat og tak over hodet, kan slå en hardt i magen. Du må rett og slett ha en drive, hvis ikke er du nok ikke rett person til jobben.

Å være løsningsorientert og tålmodig er andre egenskaper som teller, ifølge bistandsarbeideren.

– Jeg tror man alltid må ha i bakhodet at det finnes mange måter å løse problemer på. Man må være åpen og tørre å være ukomfortabel. Jeg danser ikke, men jeg havnet i et land der man gjerne får en velkomstdans. Du må bare tørre å slippe deg løs, sier hun og ler.