Glasstak for kvinner

Årsaken til at kvinnene glimrer med sitt fravær helt i toppen av akademia er komplekst, og handler om et samspill mellom strukturelle og kulturelle faktorer, ifølge Siri Øyslebø Sørensen, som er professor ved senter for kjønnsforskning på NTNU. 

– Det finnes mange ubevisste holdninger til kjønn som påvirker oss i hverdagen så vel som i akademia. Her er det noen kjønna mønstre som reproduseres og som gjør at noen føler seg fremmede mens andre kan ta sin plass «for gitt» i visse fagmiljøer, sier Sørensen.  

I en sånn type dynamikk fortsetter fagmiljøer som historisk sett har vært mannsdominerte å være dominert av menn. Det er krevende å gjøre noe med, fordi det er vanskelig å peke på en enkelt årsak, ifølge professoren. 

I organisasjoner som jobber med å endre representasjon av kjønn er det veldig nærliggende å ta tak i rekruttering og ansettelsesprosesser.  

– Brikkene som legges her, får noe å si for hvordan sammensetningen er. Og man kan gjøre mye for at prosessene skal være ryddige, transparente og at man selv er bevisst på fordommer. Likevel kan man ende opp med en rangeringsliste der menn scorer høyest, påpeker Sørensen.

Vi vet at menn bruker mer tid på arbeidsoppgaver som tradisjonelt teller tungt ved ansettelser og opprykk, som publisering i poenggivende tidsskrifter. Årsaken til det kan igjen handle om hvem som blir forventet å løse ulike oppgaver. Det ligger mye under overflaten som vi kanskje ikke er så bevisste på, ifølge Sørensen. 

– Hvis man skal endre en kultur, kreves det at de som er i majoritetsposisjon begynner å tenke på konsekvensene av sin måte å operere på, mener hun. 

Hittil har mange av tiltakene for å bedre kjønnsbalanse i akademia vært rettet mot kvinner, for eksempel gjennom mentorordninger eller kvalifiseringsstipend.  

– Det kan absolutt være nyttig for kvinnene som deltar, men det er ingen automatikk i at det endrer holdninger. Man kommer ett stykke på vei, men ikke i mål, understeker Sørensen.  

Generasjonen som i dag går av med pensjon på norske universiteter og høyskoler, var de som fikk jobb da det var vekst på 70-tallet. Nå har vi derimot kommet til et punkt der det ikke er gitt at institusjonene skal vokse, ifølge professoren. 

– Samtidig som det er stagnasjon i antall jobber, har antallet som tar Ph.d. økt voldsomt og det er flere om beinet til forskningsfinansiering. Hard konkurranse er ikke et lett utgangspunkt for kollektivt endringsarbeid. 

Akademia har hardnet til de siste årene, der «produksjon» og meritter har blitt enda viktigere enn før. Tellekantsystemet som ble innført i 2006, gjør at normalarbeidsdagen for mange ikke strekker til. Flere menn enn kvinner ser ut til å «ofre» fri og familietid for jobben. 

Publiseringsindeksen og andre resultatmål er i utgangspunktet ikke designet for å evaluere på individnivå, men i praksis blir likevel hver enkelt forskers produktivitet svært synlig, ifølge Sørensen. I dag regnes for eksempel forskningspublisering og søknader om ekstern finansiering som de «viktigste» oppgavene for en forsker.   

– Oppgaver som å planlegge undervisning og veilede studenter, blir ikke verdsatt i like høy grad, påpeker hun. 

Sørensen mener idealet i akademia bør være en mer inkluderende samarbeidskultur i stedet for så mye konkurranse. For å få til det må man legge større vekt på gruppesammensetning i forskningsprosjekter, fremfor den enkelte forskers CV og meritter. 

Kjønnsbalanse er heller ikke alltid nok. Et eksempel kan være et seminarprogram med like mange mannlige og kvinnelige talere. Hvis mennene er professorer og kvinnene stipendiater, er det en risiko for at den faglige samtalen i rommet blir preget av et autoritets-hierarki. Hvis dette sammenfaller med kjønna posisjoner, kan det slå veldig feil ut.  

– Det krever en bevissthet rundt kompleksiteten og de mange maktstrukturene som er i spill. Det finnes ingen enkel oppskrift for å få bukt med dette, men det er mulig, sier Siri Øyslebø Sørensen. 

Å jobbe grundig både med praksiser på lokalt nivå og med policy på institusjonsnivå er viktig. Her forankres prioriteringer nedover i systemet.  

– Dette handler ikke bare om kjønn, men at kunnskapen vi utvikler i forskning og på universiteter skal være robust. Å tenke bredde i ståsteder og erfaringsbakgrunn er viktig. 

Hannah Winther (36) er postdok ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, som er et svært mannsdominert felt. Drømmen er fast stilling der hun kan kombinere forskning med undervisning. I første omgang håper hun å kunne bli førsteamanuensis, en professortittel synes hun det foreløpig er vanskelig å forestille seg.  

– Den sikkerheten en fast stilling gir, betyr mye for meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på om jeg vil få det til, forteller Winther. 

Hun mener det er mange barrierer å forsere for alle som begir seg ut på det akademiske løpet. Hvilke hun vil møte i kraft av sitt kjønn er ikke alltid så lett å få øye på.   

– I dag er det en mye sterkere bevissthet om viktigheten av kjønnsbalanse, enn da jeg begynte å studere i 2008. Jeg er likevel usikker på om dette vil gi utslag i statistikkene på hvem som når toppen. På mitt eget institutt er det ikke mange år siden det ble utlyst ti faste stillinger og ti menn ble ansatt. Slikt kan gjøre en motløs, sier Winther. 

– Hvilke usynlige barrierer spiller inn? 

– Mange kvinner på min alder i midlertidig stillinger har et ønske om å etablere familie, og har et større biologisk press på seg enn det menn har. Det gjør det vanskeligere å stå i en usikker jobbsituasjon. I tillegg opplever jeg at mange menn har større selvtillit og synes det er lettere å ta plass. 

Selv tok det fem år fra Winther var ferdig med mastergraden sin i filosofi, til hun søkte på en doktorgrad. Det var en lang prosess med mye tvil på egne ferdigheter og om hun fortjente en plass i filosofien. 

– For meg hadde det mye å si hvem som foreleste og hvem jeg hadde på pensum. Det var veldig få kvinner. Og det var ingen som plukka meg opp på samme måte som endel mannlige kollegaer opplevde. De ble «sett» og fikk akademiske mentorer tidlig, som oppmuntret dem til å forfølge en akademisk karriere, forteller Winther.  

Etter hvert som hun tok doktorgrad og begynte å lese flere kvinnelige filosofer, fant hun ting som ga gjenklang og økte selvtilliten – ikke minst «The Owl of Minerva», selvbiografien til filosof Mary Midgley der hun skriver om sine erfaringer som kvinne i filosofifaget, og hvordan menn tar plass på en annen måte. 

– Filosofi er kjent for å være hardt og argumentativt – et felt med steile fronter. Jeg følte meg ikke hjemme i en slik type debattstil, og tolket det som at dette er noe jeg ikke er god til. Etter hvert har jeg skjønt at det finnes flere måter å drive filosofi på, smiler Winther.  

Hun opplever at diskusjonen om hva som er god faglig kvalitet kan være veldig snever, der temaer og spørsmål hvor menn gjennom historien tradisjonelt har vært de mest aktive bidragsyterne, regnes som de viktigste.  

– Jeg jobber innenfor anvendt etikk, som er et mer tverrfaglig felt med høyere kvinneandel enn de mer teoretiske inngangene til filosofifaget. Denne type forskning vil aldri bli publisert i det som regnes som de beste tidsskriftene, sier Winther.