Fremtidens pensjonssystem – store endringer, men lite debatt

– På generelt grunnlag er jeg kritisk til grepene som har blitt gjort for å få folk til å stå lenger i arbeidslivet.

Det sier Emil Øversveen, sosiolog og analytiker i Manifest Analyse. Han er også forfatteren bak et notat som gjennomgår endringene i pensjonssystemet det siste tiåret og konsekvensene av dette. Det er først og fremst den såkalte levealdersjusteringen som ble innført i 2011, og økningen av folketrygdens nedre aldersgrense som ble stemt gjennom i år, han er kritisk til.

– Begge disse reformene er basert på en antagelse om at det stort sett er økonomiske årsaker som avgjør når folk velger å gå ut av arbeidslivet, og at folk derfor fritt vil velge å jobbe lenger bare de opplever at det lønner seg for dem. Samtidig vet vi at det stort sett er helsa som avgjør når folk går av med pensjon.

Levealdersjustering betyr at aldersgrensene heves sakte, men sikkert, for når man kan ta ut pensjon, og det bekymrer Øversveen. Han mener det vil gå på bekostning av folks arbeidshelse, og at denne kostnaden dessuten vil ramme klassemessig skjevt. Mange, spesielt i tunge og manuelle yrker, vil ikke være i stand til å jobbe frem til pensjonsalder.

– Allerede i dag blir en fjerdedel av den norske befolkningen uføretrygdet før de når pensjonsalder, og det offentlige utvalget som utredet pensjonssystemet anslår at flere vil bli uføre med økt aldersgrense, utdyper Øversveen.

Gjennom endringene i pensjonssystemet er det først og fremst de såkalte sliterne man har vært opptatt av å skjerme. Levealder, sykelighet og uførerisiko er nemlig svært skjevfordelt mellom yrkesgrupper, og dette skaper potensielt store pensjonsulikheter slik systemet fungerer nå. Samtidig understreker Øversveen at det ikke bare er «sliterne» som taper når pensjonssystemet strammes inn, men at dette i prinsippet rammer alle.

– Levealdersjusteringen kutter i pensjonen for alle, og tvinger oss dermed til å finansiere mer av vår egen alderdom som privatpersoner. Selv om folk i slitsomme yrker oftere blir uføre enn andre, sliter også mange i akademiske yrker med å nå ordinær pensjonsalder.

Han understreker at gjennomsnittstallene definitivt tilslører ulikheter i yrkeslivet, men tror også at systemet som helhet er basert på urealistiske – og derfor potensielt helsefarlige forventninger om hvor lenge folk kan jobbe.

Tross relativt store endringer i pensjonssystemet, har den norske pensjonsdebatten gått relativt fredelig for seg sammenliknet med mange andre land. I Paris demonstrerte over en million mot endringer i pensjonssystemet som er nærmest identiske med de som skal bli gjennomført i Norge. Øversveen i Manifest synes dette er tankevekkende:

– Fagbevegelsen har vært en viktig motstemme, men det generelle inntrykket mitt er at de fleste kommentatorer har gått med på premisset om at når vi lever lenger må vi også jobbe mer.

Han påpeker at selv om dette kan høres ut som en innlysende påstand, er ideen egentlig relativt ny – den gjennomsnittlige levealderen i Norge økte i hele etterkrigstiden, men da var prinsippet at pensjonsalderen skulle settes ned, og ikke opp.

– Kanskje har debatten blitt preget av at det er så bred pensjonspolitisk enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, men pensjon handler ikke først og fremst om partipolitikk, men om klasse, og på det spørsmålet kommer den norske journalistikken ofte til kort.

Endringene som ble gjennomført i 2011 gjorde også pensjonssystemet svært komplisert og uoversiktlig, og undersøkelser viser at relativt få forstår hvordan pensjon egentlig fungerer. Dette gjorde det også vanskeligere å politisere pensjonsspørsmålet, mener Øversveen, fordi man først måtte forklare folk hvordan systemet faktisk fungerer før man kunne gå videre til å påpeke problemene ved det. Han synes dette er betenkelig fra et demokratisk ståsted.

– Pensjonssystemet er en av velferdsstatens hjørnesteiner, og er av stor økonomisk betydning for alle som skal bli gamle. Det er tankevekkende at dette systemet kunne endres på såpass radikalt vis uten at det ble større debatt om det i offentligheten.

Herman Kruse er forsker i Statistisk sentralbyrå (SSB), med pensjonssystemet som spesialområde. Han mener deler av pensjonsdebatten er basert på misforståelser.

– For eksempel raste det en debatt i kjølvannet av stortingsmeldingen om at «nå må man jobbe lenger». Det er en misforståelse: vi har hatt levealdersjustering av pensjonene i snart femten år, og denne mekanismen førte allerede til at man måtte jobbe lenger for å oppnå en god pensjon.

Kruse mener at mange som har vært i mot pensjonsreformen hele tiden, nå bruker levealdersjustering som skremselspropaganda. Han kaster heller ballen tilbake og påpeker hvor komplekst det er å utforme et slikt system rettferdig.

– Skal forventet levetid bestemmes på yrkesnivå? Hva da med personer som bytter yrke i løpet av karrieren? Det vil være problematisk hvis for eksempel sykepleiere skal gis gunstigere delingstall, men man kan «bli sykepleier» sent i karrieren og dermed oppnå høyere pensjon.

Han understreker at pensjonssystemet allerede er svært omfordelende, og at inntektsulikheten er vesentlig lavere for pensjonister enn blant arbeidende: fra de med høy inntekt til de med lav inntekt, fra menn til kvinner, fra eldre generasjoner til yngre generasjoner. Omfordeling er heller ikke den primære oppgaven til et pensjonssystem, i følge Kruse.

– Det er ikke nødvendigvis pensjonssystemet alene som skal bidra til inntektsutjevning over livsløpet for alle grupper. Dette med lavere forventet levealder og tidligere avgang må også ses i lys av at uføretrygdsystemet får et kraftig pensjonsløft med denne reformen og at Norge har blant verdens beste velferdssystemer for personer med nedsatt arbeidsevne, sykdom og arbeidsløshet.

Kruse i SSB er heller ikke enig i premisset om at pensjonsreformen har blitt behandlet «over hodet» på folk flest. Snarere er han glad for at beslutningene er fattet av de som kan mest om det.

– Det er en kjensgjerning at pensjon er et vanskelig tema, og da er det også fornuftig at de store beslutningene tas av folkevalgte som har ressurser til å sette seg godt inn i problemstillingene på forhånd.

SSB-forskeren ser det også som en styrke at det i den norske pensjonsdebatten er gjort skikkelige utredninger med bred politisk tilslutning og at man finner enighet som det store flertallet kan stå for over tid. Han er derfor heller ikke enig i at den lider av et demokratisk underskudd.

– Jeg tenker snarere at det er svært god demokratisk håndtering av pensjonsspørsmålene når alle de store reformene i nyere tid har vært gjennomført på bakgrunn av brede forlik. Vi, folket, stemmer jo fram våre folkevalgte, og gir dem dermed tilliten til å ta disse avgjørelsene for oss.

Kruse kan likevel forstå at mange er skeptiske til endringene i pensjonssystemet. Utfordringen er nemlig at mange av beslutningene som tas når det kommer til pensjonssystemet, individuelt ikke er ønskelig for mange, men like fullt kollektivt helt nødvendige.

– Jeg tror ikke at særlig mange ville sagt ja hvis de ble spurt følgende: synes du det er rimelig at du må jobbe 3-4 år lenger enn dine foreldre for å oppnå samme pensjon som dem? Individuelt tror jeg de flestes ryggmargsrefleks sier nei.

Samtidig mener han at politikerne må greie å vise frem store sammenhengene, og at et nei til en slik utvikling ville betydd at man måtte prioritert ned mange andre gode formål for å betale en voksende del av statsbudsjettet til pensjoner.

– Vi lever stadig lengre og er friskere sent i livet. Det er ikke forenlig med en statisk pensjoneringsalder, og svaret må være et kollektivt ja til at vi må jobbe lengre enn vår foreldregenerasjon. Derfor er det en stor styrke for demokratiet at politikerne kan ta disse vanskelige beslutningene for oss, avslutter Kruse i SSB.