Forskning fritt for holdninger?

– Nøytralitetstesen er kraftig diskutert og gjendrevet. Man har sett at forskningen, dens vesen og utvikling er påvirket av veldig mange sosiale forhold som ikke er nøytrale, sier Bjørn Morten Hofmann, professor ved Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo og ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU.  

Han har foretatt en studie som viser en sterk samvariasjon mellom forskeres holdninger og hvordan de presenterer forskningsresultater. 

– Forskere bruker statistiske metoder som gagner det resultatet de håper på, og analyserer resultatene sine med ulike metoder til de får noe som er signifikant og kan publiseres. Når man analyserer mange ganger, øker sjansene for tilfeldige samvariasjoner. Som at det f.eks. er en samvariasjon mellom hvor mye sjokolade som spises i et land og hvor mange nobelpriser som tildeles i dette landet, forteller Hofmann. 

Lite kontroversiell forskning kan ofte feilaktig fremstå som mindre politisk. Andre ganger kan det være uenighet om både målet og forutsetningene for forskningen.  

– Ved kjønnsinkongruens er det for eksempel mange diskusjoner om dette er en sykdom eller ikke. Hvis det ikke er en sykdom, hva er det da – og hvordan skal det prioriteres opp mot andre helserelaterte kriterier? Prioritering er helt klart et verdimessig spørsmål, påpeker professoren. 

Uenighet om hvordan ting skal klassifiseres ser man også i forskning på ME og kronisk utmattelsessyndrom. Der mange fagfolk har vært opptatt av mentale og psykiske aspekter, har pasientgruppen selv insistert på at dette er et bio-medisinsk fenomen.  

– Dette er i tråd med endringen vi har hatt i samfunnet, der man legger større vekt på medvirkning i forskning. De som forskningen gjelder, har blitt mer involvert. Det har veldig mange gode effekter, blant annet at det forskes på det som betyr noe for folk. Men det kan også gjøre forskningen mer politisert, understreker Hofmann.  

At forskningsspørsmål er påvirket av ens verdensbilde, betyr ikke nødvendigvis at svarene er det. Du kan ha politiserte forskningsspørsmål, men likevel følge en strikt, vitenskapelig metodikk som ikke påvirkes, i følge Hofmann. Ikke sjelden skjer likevel det stikk motsatte.  

– Innen helse ser vi at forskning som er gjennomført eller støttet av farmasøytisk industri, har en klar tendens til å gi positive forskningsresultater til fordel for de som finansierer. Man unnlater å rapportere flere av de negative resultatene enn det man ville gjort hos mer uavhengige forskningsinstitusjoner, som universiteter, forteller Hofmann.  

Han mener forskere bør oppmuntres til å delta i samfunnsdebatten.

– Vi forskere er viktige premissleverandører for samfunnsdebatten. Noen ganger blir resultatene våre misbrukt, og da er det vår plikt å si fra. Om vi videre skal argumentere for visse politiske løsninger, er nok et spørsmål mange forskere er uenige om.  

De ulike oppfatningene om hva forskere skal bidra med, kan karakteriseres som fruktbar uenighet. Samtidig må man vokte seg for å ikke bli bombastisk, mener professoren. 

– Å vurdere forskningens følger for samfunnsutviklingen, er noe mange forskere ikke har noen spesiell kompetanse på. I fag som samfunnsutvikling og statsvitenskap har man derimot mange eksperter på spørsmål som drøftes politisk.  

Selve språket kan speile forskerens holdning og påvirke mottageren på en skjult måte. I klimadebatten påvirker ord som pøbelgran og mordersnegle, mens livsmiljø og naturgoder høres langt lysere ut. 

– Vi ser med de brillene vi har på og forstår gjennom de begrepene vi bruker. Ofte ser vi ikke alltid verdiene som ligger til grunn. Noen typer forskning avslører seg selv ved å bruke for verdiladede begreper. Som når helsepersonell snakker om «nyra i seng 3 på rom 5», da avslører de også hvordan de forstår menneskene de skal behandle, mener Hofmann.  

Han nevner innvandringsregnskapet som eksempel på et forskningsspørsmål mange mener man bør holde seg unna. 

– Man vil alltid kunne diskutere svaret man får, avhengig av hva som er tatt med i regnskapet. Men jeg synes det er problematisk å forby selve forskningsspørsmålene fordi de kan komme fra et politisk ståsted. 

I sin egen forskning har Hofmann vist at vurdering, innføring og bruk av teknologi i helsetjenesten er preget av tanketilbøyeligheter og følelsesforføringer.  

– Man innfører robotkirurgi fordi det er veldig «hypa» og man synes det er kult, selv om det egentlig ikke finnes studier som viser at det gir bedre overlevelse eller redusert sykelighet hos pasienten.  

Det er nemlig stor forskjell på hvilke forskningsfelt som prioriteres, uavhengig av hva som gagner samfunnet, i følge Hofmann.  

– Å forske på organisering av helsetjenester får mye mindre penger enn velferdsteknologi innenfor samme sektor, selv om det er minst like stor sannsynlighet for at dette er av stor betydning for folks helse.  

– Bør media bli flinkere til å behandle forskerkilder like kritisk som andre kilder?

– Det er god grunn til det! Vi har mange pirat-tidsskrift som både publiserer dårlig og til dels falsk forskning. Publiseringsverden er en egen industri, som noen har oppdaget at det ligger mye penger i. Men selv i gode tidsskrift som er fagfellevurdert kan resultatene være feil. Vi har oftest en feilmargin på 5 prosent på empirisk forskning, forteller Hofmann. 

Det betyr at man i hver 20. analyse vil få et galt resultat – og hvis resultatet er positivt, vil det ofte bli publisert.  

– Journalister bør være kritiske til forskningsresultatene – både av vitenskapelige/metodiske grunner og fordi forskningen kan være påvirket av forskernes verdier. Utfordringen er at begge kan være vanskelig å gjennomskue. 

Marte Mangset er sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning ved UiO, der hun har ledet en studie om ytringsfrihet i akademia.  

 – Her kommer det frem at en av fire som forsker på kontroversielle felt som innvandring eller kjønn sier at de har begrenset seg i formidlingen av forskningen fordi de frykter hets eller kritikk, forteller Mangset.  

Det var overraskende nok fra andre forskere eller kollegaer, flest oppga å ha mottatt ubehagelige kommentarer eller trusler. 

– Hva kommer det av?

– Man tenker kanskje at nettroll er det verste, men når kritikken kommer fra andre med autoritet på feltet veier det mye tyngre. Ren, faglig kritikk går fint, men det er når kritikken fra andre forskere blander fag, moral og politikk at det blir problematisk. Man opplever å bli svertet som et dårlig menneske. 

Mer enn at forskere har en (skjult) agenda, mener Mangset det er vanskelig å trekke klare linjer mellom forskning og politikk. Hva slags spørsmål man stiller, kan variere med hva slags politiske interesser man har. 

– I innvandringsforskningen har noen brukt statistikk og vært opptatt av hvordan staten håndterer utfordringer, mens andre har gjort feltarbeid og intervjuer med flyktninger og slik fått et mer menneskelig perspektiv. Problemet oppstår når forskningsfelt blir ensidig dekket fra én type perspektiv, understreker Mangset. 

I studien hun har ledet, kommer det frem at samfunnsvitenskapelige forskere er mer venstreorienterte enn andre. 

– På den annen side er samfunnsvitenskapelige forskere ofte mer reflekterte rundt utfordringene knyttet til relasjonen mellom forskning og politikk enn man er i naturvitenskapen. Selv om det også kan være store politiske ting som står på spill her, bare tenk på oppfinnelsen av atombomben, påpeker Mangset. 

Tradisjonelt sett har folk på venstresiden søkt seg til offentlig sektor og akademia, mens folk på høyresiden søker seg mer til næringslivet og forsvaret. Å få til en bedre balanse blant forskerne byr på utfordringer.  

– Skal man kvotere inn samfunnsvitere på høyresiden? Det er neppe noen som støtter at det ikke skal være vitenskapelig kvalitet, men politiske preferanser som styrer ansettelser på universitetene. Samtidig vil en for ensidig politisk måte å tenke på i et forskningsmiljø, føre til at sider ved en sak ikke blir dekket. Ikke fordi svarene i forskningen er politisk fargede, men fordi man bare stiller noen typer spørsmål, mener Mangset. 

For 30 år siden hadde man på noen forskningsfelt protestforskere som var i opposisjon til myndighetene og kunne framstå som politiske fordi de var langt unna «mainstream». I dag er det derimot ofte veldig tett sammenfall mellom interessefeltene og perspektivene både til forskerne, politikerne og forskningsrådet som finansierer, i følge Mangset. 

– Det kan være vel så utfordrende når det er politisk på en mainstream måte, fordi folk ikke oppfatter det som politikk og tror det er nøytralt. Bærekraft og mangfold er noe «alle» er for, men når alle mener det samme kan det bli en slagside som gjør at man ikke får belyst nok sider ved saken.