fbpx
shutterstock_7963460021-scaled-aspect-ratio-9-16Kontorlandskap

Redusert arbeidstid er fremtiden

I en tid der vi stadig hører at alle må jobbe mer, tar forfatter og konsulent Hege Hellvik til orde for det motsatte.

Hun mener at det eneste som er bærekraftig fremover er at vi alle jobber mindre – for helsen og bærekraftens skyld.

Absurd mål

Hege Hellvik jobbet i flere år som konsulent, da kroppen etter hvert begynte å si i fra. Opplevelsene fra eget arbeidsliv gjorde at hun begynte å sette spørsmålstegn ved hvordan vi snakker om jobb i det moderne samfunnet.

– At alt skal løses ved at vi jobber mer, er egentlig et ganske absurd mål. Det burde jo være motsatt, at vi tar sikte på å bruke folks tid så lite som mulig i lønnsarbeid, slik at folk kan stå mer fritt til å disponere egen tid slik de selv vil, sier hun.

Hege-Hellvik-foto-Siw-Pessar-scaled-1-aspect-ratio-9-16
Hege Hellvik smiler til kamera

I en tid der vi stadig hører at alle må jobbe mer, tar forfatter og konsulent Hege Hellvik til orde for det motsatte. Hun mener at det eneste som er bærekraftig fremover er at vi alle jobber mindre – for helsen og bærekraftens skyld. Foto: Siw Pessar.

Hellvik understreker at lønnsarbeidet selvsagt er en viktig inntektskilde til velferdsstaten gjennom skatt, og at det å øke den kollektive timeinnsatsen derfor gir god mening fra et økonomisk perspektiv. Likevel mener hun at dette ikke kommer til å skje, uansett hvor mye politikerne og samfunnsøkonomene forsøker å overbevise oss.

– Vi klarer ikke å øke timeinnsatsen i den grad som økonomene ønsker. Det viser statistikken ganske tydelig. Ettersom jobbene våre blir stadig mer komplekse, øker terskelen for hvem som klarer å stå i jobb.

Hellvik viser til at en stor andel av voksne i arbeidsfør alder allerede står utenfor arbeidslivet. Hele 1 av 5 mellom 18 og 67 år har ikke en jobb å gå til. Hun mener at man i dag skyver problemene ned til enkeltindivider, mens det gjøres svært lite for å senke terskelen inn i arbeidslivet på et systemnivå.

Vi klarer ikke å øke timeinnsatsen i den grad som økonomene ønsker. Det viser statistikken ganske tydelig. Ettersom jobbene våre blir stadig mer komplekse, øker terskelen for hvem som klarer å stå i jobb.

Tvil til tvang

Slik Hellvik ser det, vil i siste instans tvang være nødvendig om den kollektive timeinnsatsen skal opp. Hun er imidlertid svært skeptisk til en slik strategi.

– Jeg tror de færreste ønsker å bli pålagt å jobbe 45 timer i uka. Ved å jobbe mer får vi antagelig mer skatteinntekter, men vi taper også: Tid med hverandre og muligheten til å kutte i det vanvittige forbruket vi tar del i.

Undersøkelser viser at det store flertallet av de som i dag jobber deltid, gjør dette av eget ønske. Å forutsette at slitne arbeidstakere fremover derfor skal jobbe enda mer og løpe enda fortere, mener Hellvik både er urealistisk og uansvarlig.

– I de kvinnedominerte yrkene er det mange som jobber deltid rett og slett fordi de ikke får hverdagen til å gå opp med ansvar de har utenfor jobb. I de fysisk krevende yrkene tar ansatte i dag kostnaden både helsemessig og økonomisk.

Tenke utenfor boksen

Fordi dagens måte å organisere arbeidslivet på ikke er bærekraftig, mener Hellvik at vi må tenke nytt. Som samfunn er vi flinke til å vise fram behovet for flere i omsorgssektoren, men det gjøres altfor lite for å legge til rette for en bærekraftig arbeidssituasjon for dem som jobber der. For at det skal bli mer levelig å jobbe i de tunge, men givende omsorgsyrkene, mener Hellvik redusert arbeidstid derfor er en uunngåelig del av regnestykket.

– Pårørende må belage seg på å gjøre mer omsorgsarbeid fremover, uansett. Da er det uheldig hvis vi samtidig skal jobbe mer. Antagelig er det kvinnene som kommer til å tape mest hvis vi som samfunn øker arbeidstiden, fordi det er de som tar mest fri fra jobben for å gjøre pårørendearbeid.

Hellvik mener derfor vi som samfunn står i en ganske uløselig situasjon fremover dersom vi tviholder på måten vi løser ting på i dag, og at dette er noe folk bør være klar over.

Kontoret 2.0

Hellviks oppgjør med arbeidslivet omfatter ikke bare de som blir utbrent i tunge, fysiske yrker. Hun mener også at kontoransatte bør jobbe mindre – om enn av litt andre grunner.

– Det er på høy tid at vi innser at kontoransatte ikke er produktive 7,5 timer hver dag, hver uke. Ved å sitte i full konsentrasjon kan vi oppnå såkalt flyt. Men vi klarer antagelig ikke være i flyt mer enn 3-4 timer om gangen.

For å fylle en 7,5 timers arbeidsdag har mange lagt seg til en uvane med å bli forstyrret i arbeidet, mener hun. Enten av digitale varslinger eller kolleger. Moderne arbeidsplasser virker også mot sin hensikt: Åpne kontorlandskap ødelegger for ansattes flytopplevelser, og de blir slitne av å bli avbrutt. Heller enn å insistere på at ansatte skal jobbe mer, bør arbeidsplassene i stedet tenke smartere, som fleksibilitet og hjemmekontorordninger, understreker Hellvik.

– Jeg tror at arbeidsplasser som evner å legge til rette for flyt hos sine ansatte, har ansatte som trives og gjør en god jobb.

shutterstock_7963460021-scaled-aspect-ratio-9-16
Kontorlandskap

Undersøkelser viser at det store flertallet av de som i dag jobber deltid, gjør dette av eget ønske. Å forutsette at slitne arbeidstakere fremover derfor skal jobbe enda mer og løpe enda fortere, mener Hellvik både er urealistisk og uansvarlig. Foto: Monkey Business Images/shutterstock.

Individ og kollektiv

Hellvik tror likevel det vil være nødvendig å problematisere arbeidslivets organisering mer grunnleggende, enn en diskusjon for eller i mot hjemmekontor. Mange oppgaver som i dag ikke løses, kan nemlig også frigjøres om alle jobber litt mindre.

– Kanskje kan fremtidens løsning være i å dele dagen i to? En intellektuell del, for dem som vil det, og deretter en praktisk del hvor vi hjelper til der hvor det virkelig trengs: blant annet i barnehager, på sykehjem, i omsorgsboliger, barneidrett og kulturtilbud, spekulerer Hellvik.

For å oppnå dette, må imidlertid normalarbeidstiden reduseres. Selv om det kan være andre arbeidstakere som trenger redusert arbeidstid mest, mener Hellvik at kontoransatte må gå i front – slik de gjorde da arbeidstiden ble redusert fra 40 til 37,5 timer i 1986. Da fikk etter hvert også andre LO-organiserte nyte godt av arbeidstidsreduksjonen.

– Jeg håper at fagbevegelsen får en ny giv, sier Hellvik, og understreker til slutt:

– Dersom vi skal lykkes med å redusere arbeidstiden og samtidig styrke velferdsstaten må det nemlig skje nedenfra.