Det urettferdige klimaet

Rihanna er ti år og kommer fra øya Thimarafushi på Maldivene. Før hun fyller 40 år, kan hjemlandet hennes ha forsvunnet.

Stigende havnivå er et tema som står høyt på agendaen internasjonalt fordi det utgjør en direkte trussel for mange kystnære strøk rundt om i verden. Et av stedene som er mest utsatt, er Maldivene – flere eksperter påpeker at det er stor sannsynlighet for at 80 prosent av øyparadiset i Indiahavet vil bli slukt av havet innen 2050.

Til tross for den internasjonale oppmerksomheten rundt det stigende havnivået, er det få på Thimarafushi som forholder seg til klimavitenskapen.

– Det er for vanskelig å forklare at når isen smelter et sted som heter Grønland, så stiger havnivået her, sier Ahmed Abdullah, som er lærer på barneskolen på Thimarafushi.

Den lille øya har 3000 innbyggere, men bare 1000 er fastboende. Resten har reist bort for å jobbe, enten i hovedstaden Malé eller på et av de mange luksushotellene på Maldivene. På Thimarafushi er nemlig arbeidsutsiktene begrenset. Ved siden av fiske er turisme den viktigste næringen, men i motsetning til mange andre deler av Maldivene er det relativt få turister som legger veien dit. De sørlige atollene, der Thimarafushi ligger, er vanskeligere å komme seg til – de fleste besøkende må legge til en natts opphold i Malé før de når frem.

Selv om det er vanskelig for befolkningen på den lille øya å tro at landet deres kommer til å bli helt borte, er det andre klimaendringer de allerede merker godt.

– De siste årene har oversvømmelse blitt vanligere. I fjor nådde havet helt inn hit vi sitter, forteller Ahmed Ali, som jobber i øyrådet på Thimarafushi.

Ali sier også at fiskerne må reise stadig lenger fra land for å finne fisk. I tillegg er korallrevet, som danner en naturlig barriere mot oversvømmelser, forsvunnet på den ene siden av øya. Den økende havstanden ødelegger også drikkevannsreservene på Thimarafushi fordi saltvann siger inn i grunnvannet.

– Da jeg var barn hadde alle på øya drikkevann. Nå er 90 prosent av vannet ødelagt av for mye salt, påpeker Ali.

Enkelte tiltak er satt i verk for å beskytte øya mot de negative effektene av klimaendringene. Ali forklarer at øyrådet har finansiert byggingen av en molo som vern mot de verste oversvømmelsene. I tillegg har rådet stått for byggingen av nye hus som, når de er klare, vil bli gitt til trengende familier. Til 100 hus har øyrådet mottatt 400 søknader.

De nye husene må kobles til strøm- og kloakknettverk før de er klare til innflytting – nå minner de mest om en spøkelsesby, tomme og livløse. Likevel er de åpenbart mer solide enn de fleste eksisterende hus på Thimarafushi, som ofte er bygget med korallsteiner som suger til seg vann og ikke har mer enn blikkplater til tak.

Det viktigste er likevel at de nye husene bygd på det høyeste punktet på øya.

– Én og en halv fot høyere enn hva det er her vi står nå, forklarer Ali.

Hva som skjer med de andre innbyggerne på øya når den lille landsbyen oversvømmes eller – som ekspertene spår – forsvinner helt, har ikke Ali svar på. Han sier at andre installasjoner, som flomvannspumper, er for dyre.

– Vi får penger til disse tiltakene fra sentralmyndighetene i Malé, men de må prioritere de områdene med størst befolkningstetthet og mest rikdom, sier han.

For til tross for den høye prisen befolkningen på Maldivene betaler for klimaendringene, har landet ikke tilsvarende ressurser for å beskytte seg mot konsekvensene. Maldivene er klassifisert som et «upper middle income country» og har en relativt lav andel fattige. Samtidig er inntektsfordelingen mellom hovedstaden Malé og atollene ekstremt skjev – så godt som alle landets fattige bor ute på øyene.

Den ujevne inntektsfordelingen betyr at mindre utviklede øyer, som Thimarafushi, har langt færre muligheter til å beskytte seg mot konsekvensene av klimaendringene enn hva rikere deler av landet har.

Den maldiviske hovedstaden, som er en av verdens aller tettest befolkede byer, har ikke bare flomvannspumper, byen er også omkranset av en mur bygd ute i havet som skal beskytte mot oversvømmelser. Malé har til og med blitt utvidet med en kunstig øy, Hulhumalé, som ligger høyere og derfor er mer beskyttet mot konsekvensene av en høyere vannstand.

Den ujevne fordelingen av beskyttelsesmekanismer som kan bidra til å minske skadene forårsaket av klimaendringer, er imidlertid ikke kun et maldivisk fenomen.

I henhold til «The Unjust Climate» en rapport FNs landbruksorganisasjon (FAO) publiserte i mars, betaler fattige i rurale strøk, kvinner og ungdom en langt høyere pris for klimarelaterte hendelser som flom og ekstrem varme, enn hva resten av verdens befolkning gjør.

– Investeringer i klimarelaterte tiltak konsentreres der det bor flest mennesker og finnes mest verdier, mens andre områder og lokalsamfunn overlates til seg selv. Disse menneskene har veldig få alternativer.

Det sier Nicholas Sitko, seniorøkonom i FAO og hovedforfatter av «The Unjust Climate»-rapporten.

Sitko sier at vestlige demokratier har en moralsk forpliktelse til å være med å betale det det koster for spesielt utsatte land å begrense skaden klimaendringene forårsaker, men han understreker at de pengene også må nå de fattigste.

– Vi må ha forventninger til hvordan pengene blir brukt slik at de når de mest sårbare delene av befolkningen, sier Sitko.

Sitko får støtte av Max Lawson, som er direktør for ulikhetsavdelingen i den britiske organisasjonen Oxfam.

– Når vi snakker om klimaendringer, er det slik at jo større likhet det er i et samfunn, jo mer motstandsdyktig er det samfunnet mot de negative konsekvensene av klimaendringene, sier Lawson.

Han sier at ikke alle innbyggerne i et land rammes likt av klimarelaterte hendelser. Lawson peker blant annet på hvordan de mest velstående har større sannsynlighet for å bo i bygninger som er bygget på en måte som gjør dem mer motstandsdyktige mot naturkatastrofer, men også for å ha tegnet forsikring mot slike katastrofer. Det gjelder ikke bare i utviklingsland – fattige strøk ble spesielt hardt rammet av orkanen Katrina i sørstatene i USA.

– Når en naturkatastrofe inntreffer, kommer de fattigste i samfunnet til å måtte bruke mye lenger tid på å komme seg på fote igjen enn hva de mer velstående gjør. Dette vil hele samfunnet over tid lide under, understreker Lawson.

Funnene i FAO-rapporten er beskrivende for situasjonen på Maldivene – de mest vanskeligstilte er de som betaler den høyeste prisen for klimaendringene, men samtidig har minst ressurser til å beskytte seg.  Det bekrefter Enrico Gaveglia, representant for FNs utviklingsprogram, UNDP, på Maldivene. Gaveglia sier at Maldivenes offentlige ressurser ikke strekker til for å møte utfordringene knyttet til klimarelaterte hendelser, og at landet har behov både for internasjonalt utviklingssamarbeid og private investeringer.

Nettopp det at Maldivene er klassifisert som et «upper middle income country», gjør det imidlertid vanskeligere å tiltrekke seg donasjoner fra vestlige land. De prioriterer heller krigssoner og de aller fattigste områdene når de fordeler penger fra bistandspostene.

For å skape et alternativ til manglende donasjoner, forsøker Gaveglia og kollegene å hjelpe Maldivene med å tiltrekke seg flere private investorer, blant annet i landbruk-, havbruk- og transportsektoren. Han understreker imidlertid at de leter etter investorer som er villige til å ofre umiddelbar økonomisk gevinst til fordel for bevaring av naturen, sosial rettferdighet og godt styresett på lengre sikt.

Historisk sett har de fleste private investorene på Maldivene konsentrert seg om turistsektoren, som utgjør to tredjedeler av landets økonomi. I følge Gaveglia har ikke de store hotellkjedene dermed nødvendigvis bidratt i arbeidet med å beskytte lokalbefolkningen som bor i nærheten av de store resortene – en lokalbefolkning som blir stadig mer sårbare for klimaendringer.

Han etterlyser derfor større involvering.

– Nettopp turistsektoren, som ofte eksperimenter med ulike løsninger for å kunne tilby en bærekraftig form for turisme, har et stort potensial når det gjelder å gjennomføre miljøvennlige tiltak som går langt utover dagens Corporate Social Responsibility (CSR), påpeker Gaveglia.

Han understreker at både den maldiviske regjeringen og private investorer må begynne å se på naturen som en ressurs som de ikke kan klare seg uten dersom de ønsker å skape en bærekraftig økonomisk fremtid.

– Dette er ressurser som ikke bare må bevares, men også restaureres der de er skadet eller gått tapt som følge av foreldede utviklingsmodeller, avslutter Gaveglia.

Kun på den måten kan Rihanna og de andre innbyggerne på Thimarafushi håpe på en fremtid.