– Det burde ikke omtales som «Nav-skandalen»

– Det er for lett å si at det bare er vi i Nav. Alle har gjort noe feil.

Det sier Frode Svartvatn, hovedtillitsvalgt for Akademikerne i Nav frem til 2020, om den mye omtalte Nav-skandalen.

– Hovedpoenget mitt da vi i arbeidsgruppen i etaten lagde rapporten i etterkant, var at vi i all hovedsak var enige om hvorfor ting gikk som det gikk. Jeg er ikke like fornøyd med at man ikke har klart å gjøre noe med det i ettertid, fortsetter han.

Nav-skandalen sprakk i media i 2019. Da hadde saker blitt feilbehandlede helt tilbake til i hvert fall 2012, og mange trygdemottagere hadde urettmessig blitt pålagt å betale tilbake penger til staten. Mer enn 80 personer ble også uriktig dømt for trygdesvindel og satt i fengsel.

Reaksjonene i opinionen var sterke da dette kom for en dag. De enorme konsekvensene for enkeltpersoner var skremmende, men det tvang også fram kritiske spørsmål til et system som mange inntil da hadde relativt stor tillit til. Hvordan kunne en statlig instans ta så feil? Hvem lå skylden egentlig hos?

For Svartvatn kan ikke Nav-skandalen løsrives fra Navs økonomi og kapasitet. Det effektivitetspresset som ligger på Nav når det kommer til  antall behandlede saker, gjør at man ikke får tid til å følge opp den enkelte sak på en faglig forsvarlig måte.

– Man har for mange oppgaver man skal gjøre og for få hender til å gjøre dem. Det finnes ingen kanaler for å ta opp problemer direkte, så det er bare sånn man gjør det. Derfor ble sakene aldri fanget opp, sier han.

Han mener at problemet ikke kun ligger hos Nav, men må sees  i en større sammenheng. Svartvatn forteller at Nav og trygdesystemet har feiltolket regelverket helt tilbake til innføringen av EØS-avtalen i 1994. Før skandalen kom for dagen skulle man ikke stille spørsmål ved lovverket og tolkningen av dette.

– Nå dukker det jo opp stadig nye saker der Nav har gjort feil. Som forvaltere av regelverket skal Nav selvfølgelig gjøre dette riktig, men flere av disse sakene har til og med blitt prøvd i retten uten at vedtaket ble omgjort, sier han.

Dermed synes Svartvatn at det blir feil å kalle det for “Nav-skandalen” eller “trygdeskandalen”.

– Jeg mener man burde omtale det som EØS-skandalen, ikke som Nav-skandalen. Det er større enn Nav, selv om etaten er den største delen av det, sier han.

Christian Franklin er professor ved det juridiske fakultetet i Bergen og spesialiserer seg på EU- og EØS-rett. Han mener som Svartvatn at EØS-avtalen er viktig for å forstå skandalen, som den er med mye ellers i det norske samfunnet.

– Gjennom mange år har man tenkt at man underviser EU- og EØS-rett som et eget fag. Men vi som holder på med det vet at det ligger utenpå alle områder, sier han.

Formålet med EØS-avtalen var å åpne opp EUs indre marked for noen utenforstående land – de såkalte EFTA-landene (Norge, Island og Liechtenstein). Disse ble da også underlagt EØS sin domstol. Å få tilgang til det indre markedet uten å være del av EU var et komplekst prosjekt i seg selv, man skulle nemlig inn i det uten å ha noe å si om hvordan disse reglene ble utformet.

I sentrum av det hele står idealet om fri arbeidskraft.

– Noe av det første EU gjorde lovgivningsmessig var å inngå en trygdeforordning. Alt som har med Nav og trygderett å gjøre virker veldig sært, men det er nært knyttet opp til tanken om fri arbeidskraft, forklarer Franklin.

Hvordan kunne da så mange tolke EØS-regelverket feil? Flere av de involverte sakene har vært satt fram for domstolen før, og ble fortsatt ikke fanget opp. Dette får Franklin til å klø seg i hodet:

– Det er noe som skurrer. Det var forunderlig at man ikke ble trigget av det, sier han.

Franklin mener at dette har å gjøre med at man bruker ulike metoder i norsk juss og i arbeid med EØS-rett.

– Det var en dårlig bevart hemmelighet at tidligere generasjoner av norske jurister ikke hadde fått bygget opp denne ryggmargsrefleksen. De visste ikke hvordan metoden fungerer, sier han.

Selv om EØS-regelverket altså henger tett sammen med alle samfunnsprosesser, forstod ikke Nav at det var et problem.

– Det er absolutt rom for tolkning i EØS-regelverket. Ikke bare for norske jurister, men alle. Men hadde jeg kommet over de reglene hadde jeg nok stusset over dem. Man skal ha rettigheter som man skal kunne benytte seg uansett hvor man oppholder seg, sier han.

Franklin forteller at UiB jobber aktivt med å forbedre EØS-kunnskapen gjennom etableringen av et nytt EØS-senter i Bergen, Centenol. Han mener at dette er helt nødvendig for å øke forståelsen av EØS-regelverket hos norske jurister.

– Kanskje vi ikke har vært flinke nok til å undervise i det. Her i Bergen har vi forsøkt å integrere EU og EØS i flere fag. Det er ikke så enkelt som å si at de ikke får undervisning i det, men vi må øke det, sier han.

Et strengt regelverk og en mangel på kvalitetsmessige vurderinger, har ført til feiltolkninger som kunne vært varslet helt tilbake til tidlig på 90-tallet. Frode Svartvatn mener at det skulle ha vært åpnet mer opp for fortløpende vurderinger.

– Det ligger likevel som en basis i lovverket at vi må ha en likhet i tolkninger, det skal være likhet for loven. Hvis du har en egen tolkning av reglene blir det forskjellig for alle, sier han.

Dette spiller likevel inn på det kvalitetsmessige. Og selvfølgelig ressurser. Svartvatn sier at Nav år etter år blir bedt om å yte mer for mindre og mindre ressurser.

– Vi får alltid beskjed om hva vi skal gjøre mer av, men vi spør “hva er det vi skal gjøre mindre av?”. Det er ingenting, akkurat det samme som før, påpeker han.

Nå har regjeringen innført en tillitsreform i offentlig sektor. Dette synes Svartvatn ikke bare burde handle om at borgere skal ha tillit til at Nav forvalter riktig.

– Men også at vi som jobber, for eksempel i Nav, skal ha tillit til at vi kan utøve jobben vår og bli hørt hvis vi sier ifra om noe, sier Svartvatn.

Han mener at den som best innehar kompetanse om brukeren, nettopp er saksbehandlerne som jobber i front –ikke den som sitter i direktoratet eller departementet.

– Våre medlemmer i Nav som jobber i front vet hvor lang tid og hvor mye ressurser det faktisk tar å hjelpe en bruker. Man har mye å hente på å snakke med personene i front, avslutter Svartvatn.

Redaksjonell bemerkning: Frode Svartvatn jobber i Akademikerne Nav og i Samfunnsviternes sekretariat. Samfunnsviterne publiserer magasinet Tendens.