Denne gruppen vil jobbe, men får ikke jobb: – Et samfunnsproblem

Remi André Tryti har fagbrev i dataelektronikk. Han har også cerebral parese, en tilstand som gir en forstyrrelse i bevegelse og motorisk funksjon, noe som gjør at han sitter i rullestol. I 2016 gjorde han seg ferdig med skolegangen, og siden da har han vært arbeidsledig og jobbsøker.

– Jeg har hatt et eget firma hvor jeg fikset knuste mobilskjermer, men sluttet med det etterhvert. Jeg har kjørt litt taxi for faren min. Ellers har jeg ikke gjort noe særlig, forteller Tryti.

Før han fikk jobb søkte han jevnlig i seks år. Det var en vanskelig periode for han, med mange demotiverende avslag.

– De gangene jeg ikke opplyste om CP-en, ble jeg kalt inn på intervju. Det er ikke motiverende å søke videre når det er sånn, sier han.

Tall fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser at én tredel av arbeidsløse med funksjonsnedsettelse ønsker å være i arbeid. Dette tilsvarer hele 105 000 mennesker som har lyst til å arbeide.

Elisabeth Ugreninov er forsker hos Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved OsloMet. Hun har blant annet foretatt forskning på arbeidssituasjonen til personer med funksjonsnedsettelse, og er klar i sin tale om hva hun og kollegaene Vegar Bjørnshagen og Kaja Larsen Østerud har oppdaget gjennom bruk av felteksperimenter og intervjuer med arbeidsgivere:

– Vi fant diskriminering innenfor alle yrkene vi undersøkte, sier Ugreninov.

Arbeidsgivere er likevel en heterogen gruppe, som ikke kan skjæres over én kam. Ugreninov mener det kan være mange årsaker til at en arbeidsgiver ikke vil ansette en person med funksjonsnedsettelse. Gjennom intervjuer med arbeidsgiverne var det noen grunner som pekte seg ut:

– Det kan komme av fordommer om hvilke ulemper som det kan føre med seg. Noen arbeidsgivere trodde at de med funksjonsnedsettelse har lavere kapasitet og er mye borte fra jobben på grunn av sykdom. En del vurderte at de ikke ville passe inn i det sosiale på jobben, sier hun.

Hun legger til at det også har noe å si hva slags erfaring og opplevelser arbeidsgiveren har gjort seg fra før av. De som har hatt en positiv erfaring er også mer positive til å ansette, og vice versa.

Men tilbake til Tryti. I 2022 fikk han endelig jobb. Det ble hos Haukeland sykehus i Bergen, hvor han nå har teknisk ansvar ved en poliklinikk.

Men han forteller at ingenting skjedde før Katrine Bjørnsen, veileder i Frisk Utvikling som jobber med oppfølgingstiltak i NAV, la ut et Facebook-innlegg om Tryti.  Der forklarte hun situasjonen hans og hvor gjerne han ville være i arbeid.

I innlegget fra 9. juni 2022 skriver Bjørnsen blant annet:

« Jeg er lei festtaler og manglende vilje til å inkludere alle i arbeidslivet. Det at en ung, supermotivert, kompetent mann, nå snart må søke uføretrygd, gjør vondt langt inn i hjerteroten.»

Tryti syntes det var vanskelig å si ja til at Bjørnsen kunne dele innlegget. Han forteller at han ikke klarte å få jobb før han delte sin personlige historie. Innlegget fikk mye positiv oppmerksomhet. Mange engasjerte seg, og Tryti fikk flere jobbtilbud. Til slutt stod han der med luksusproblemet å måtte velge hvilken jobb han ville ha.

– Det er dumt at man må legge ut et innlegg for å få det til. Jeg hadde aldri fått tak i rette person på egen hånd. Vi som er funksjonshemmet får ikke innpass noe sted, og det er det som er utfordringen, sier han.

I dag er Tryti glad for å være i ny jobb. Han forteller at han er begeistret for sitt nye arbeidsmiljø.

– Det er en lettelse å endelig ha kommet i arbeid, og å ha noe å gjøre hver dag istedenfor å bare få penger til å leve, sier han.

Han synes fortsatt det er en lang vei å gå for utviklingshemmede. Tryti mener at det handler om en mangel på kunnskap hos befolkningen. Han poengterer blant annet at CP-en gjør at han jobber litt senere enn det som er vanlig, men at dette ikke skal være et problem for arbeidsgiveren:

– Den ulempen det påfører arbeidsgiveren blir jo kompensert av NAV, sier han.

Han legger til:

–  Vi med funksjonsnedsettelse møter også på utfordringer hele tiden i hverdagslivet, og vi er vant til å løse problemer hver dag. Jeg tror at vi er ekstra fokusert på løsningsorientering, som er bra i en jobbsituasjon, sier han.

Les mer om hvordan det har gått med Remi André Tryti på Nrk.no.

Ugreninov er som Tryti opptatt av at ansettelsesproblemet stammer fra en mangel på kunnskap. Resultater fra deres prosjekt og tidligere studier viser at arbeidsgivere trenger mer kunnskap om funksjonsnedsettelse og prosessene rundt. Ugreninov mener det er helt nødvendig for å øke bevisstheten i Norge, og hun etterlyser det først fra NAV.

– Det handler om manglende informasjon fra NAV. Den er ikke bra nok i dag. Det gjøres litt, men ikke nok, sier hun.

Per i dag synes hun ikke informasjonsflyten mellom NAV og arbeidsgivere er god nok. Mange arbeidsgivere vet ikke hvem de skal kontakte, eller hvor de kan finne informasjon om hjelp og økonomiske støtteordninger til forhold som for eksempel tilrettelegging.

Hun utdyper hvorfor hun mener dette er viktig:

– I en ansettelsesprosess ønsker arbeidsgiver å minimere kostnadene. Når de har mange søkere, så er det lettere å legge bort den søknaden de ikke kjenner så godt til. Arbeidssøkere kan selekteres ut hvis arbeidsgiver er usikker på støtten, sier hun.

Det finnes flere ordninger som skal forbedre forholdene i arbeidslivet, blant annet IA-avtalen, som er en avtale mellom regjeringen og parter i arbeidslivet om å jobbe for et mer inkluderende arbeidsliv. Ugreninov synes ikke dette holder:

– Jeg mener det må noe mer formalisert til enn en inkluderingsdugnad, sier hun.

Hun forklarer at en del av reglene som finnes i dag er skjønnsbasert.

– Det betyr at arbeidsgivere lett kan finne forklaringer på å ikke ansette noen, sier Ugreninov.

Ugreninov er positiv til å styrke innsatsen mot å sysselsette personer med nedsatt funksjonsevne. Likevel mener hun flere midlertidige ansettelser vil gi klare negative konsekvenser.

– Effekten kan være at personer med nedsatt funksjonsevne står igjen med en CV med mange midlertidige ansettelser og hull. Dette vil ikke styrke deres posisjon i jobbmarkedet, sier hun.

Hun setter sin lit til lik tilgang til arbeid, som vil være en forutsetning for likestilling i arbeidslivet.

Ugreninov avslutter med et spørsmål:

– Hvorfor skal arbeidsgivere være mer usikre på en rullestolbruker? Hvem som helst kan bli syke. Det er et stort samfunnsproblem at Norge ikke klarer å bruke disse menneskene som ønsker å jobbe, sier hun.