Det store kuttparadokset

Det kan virke som det oljerike Norge snubler avgårde i helt gal retning. For mens behovet for arbeidskraft i offentlig sektor er sterkt økende, ønsker én av fem sykepleiere å slutte, ifølge en undersøkelse fra 2023. Belastningen må ned og lønna opp, ifølge lederen i Norsk Sykepleierforbund.

Samtidig har lærerutdanningene en stor nedgang i søkertall, og sju av ti skoleledere sier at de er stresset på grunn av skolens økonomi.

Fengsler rapporterer på sin side om at de mangler penger til drift.

Hva skjer? Hvorfor spares det så hardt i sektorer vi trenger? Og lønner kuttene seg egentlig?

Jørn Rattsø, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, tror ikke at vi har sett slutten på kutt i det offentlige Norge.

Han forklarer at det over mange år har vært sterk vekst i offentlig pengebruk og sysselsetting. I dag er den offentlige andelen av fastlands-BNP på over 60 prosent, noe som er høyt, ifølge Rattsø.

– Da er det ikke underlig at politikerne prøver få til noe nedkutting av eksisterende oppgaver, effektivisering og prioritering av nye, mener Rattsø, som ledet Produktivitetskommisjonen i 2014-2016.

I årene framover kan vi vente oss lavere oljeinntekter. Vi vil også mangle arbeidskraft: Sysselsettingsbehovet i offentlig sektor – først og fremst helse og omsorg – ventes å øke med rundt 200.000 fram mot 2060, ifølge beregninger i Perspektivmeldingen.

Selv om sysselsettingen i petroleumsnæringen vil falle mye i samme periode, vil det fortsatt være mangel på arbeidskraft i 2060, ifølge meldingen.

Norge trenger en omstilling, og ifølge Rattsø er det tre veier til målet: kutt og effektivisering i offentlig sektor, nedbygging av sysselsetting i privat sektor og import av arbeidskraft. Han er tydelig på én ting:

– Omstillingene vil bli krevende.

Solveig Osborg Ose, samfunnsøkonom, Sintef-forsker og en av forfatterne av boka HMS i offentlig sektor, tror at mange av de kuttene vi ser nå, ikke egentlig lønner seg.

Sykefraværet i Norge er nemlig det høyeste på femten år, og helse- og sosialsektoren, inkludert barnehager, er på topp, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Også innen utdanningssektoren har sykefraværet økt de siste årene, ifølge Ose.

– Dette er ganske harde jobber. Og vi vet at langtidssykefravær ofte skyldes for høy arbeidsbelastning over tid, sier hun.

Er det noe som koster samfunnet mye, er det sykefravær, påpeker Ose.

– Det er dyrt for arbeidsgiver, som må leie inn dyre vikarer. Det er dyrt for folketrygden som må kompensere for dem som er sykemeldt. Det er dårlig og ineffektiv bruk av arbeidskraft. Sykefravær innebærer kostnader på alle nivåer og ikke minst for den som har blitt syk.

Hun tror at flere ville ønsket å jobbe i disse sektorene hvis lønns- og arbeidsvilkårene hadde vært bedre. Ifølge Ose handler arbeidsvilkår om arbeidsbelastning, men også om ting som mulighet til etterutdanning og å bli kompensert for utgifter jobben din gir deg.

Det siste kan for eksempel handle om støtte til arbeidsklær for ansatte i helse og barnehage, der dagens små summer skaper irritasjon, ifølge Ose.

– Det handler om anerkjennelse, sier hun.

Også Tom Karp, professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania og forfatter av boka Lederisme, er skeptisk til det han kaller «ostehøvelkutt».

Han peker på behovet for å organisere offentlig sektor mindre lederstyrt. Dette er noe av tanken i Tillitsreformen. Ideene derfra har de siste årene blitt testet ut i Nav, men det har ikke «tatt av», ifølge Karp.

– Det er svære systemer som skal rokkes på, og mange ledere må tenke annerledes. Det er en stor elefant i det rommet, sier han.

Også i helsesektoren blir det nå igangsatt prosjekter der arbeidsoppgaver flyttes på. En norsk offentlig utredning fra 2023 løftet fram viktigheten av riktig oppgavedeling ansatte imellom.

– Hvis du for eksempel lar sykepleiere gjøre litt mer av legers jobb og fagarbeidere litt mer av sykepleiers jobb, vil du spare både tid, penger og kompetanse, sier Karp.

Han er sikker på at offentlig sektor kan organiseres bedre enn i dag. Men uansett hvilke grep som gjøres, er det viktig at de ansatte får være med å bestemme, poengterer han.

– Studier tyder på at økt medbestemmelse både kan føre til lavere sykefravær, lavere arbeidsbelastning og mer fornøyde arbeidstakere.

Jørn Rattsø peker på at vi står overfor store omveltninger i arbeidsmarkedet i årene framover, der eksisterende arbeidsplasser vil måtte bli lagt ned og nye skapt.

– Det krever ny kompetanse og bruk av teknologi. Etterutdanning av offentlig ansatte er viktig for å fornye kompetansen, og det vil være attraktivt for mange, mener han.

Men slik Rattsø ser det, er dagens politiske system er et hinder for store omstillinger: Statsbudsjettet sikrer midler år for år, og politiske debatter er kortsiktige. Statsbudsjettet for 2025 beskriver han som et kortsiktig svar på mange krav om penger.

– Slik det er nå, prøver hver især å dekke sine egne arbeidskraftbehov, og summen overstiger det som er tilgjengelig. Kortsiktige løsninger blir dyre og lite varige.

– Hva må gjøres, slik du ser det?

– Samfunnsutfordringene krever en mer samordnet og overordnet respons. Spesielt arbeidskraftbruken må vurderes i sammenheng for hele offentlig sektor og for mange år framover.

Omstilling er krevende med småkommuner og segmenterte statlige etater, mener Rattsø og viser til den nye britiske regjeringen, som har samlet ulike deler av forvaltningen i prosjekter. Disse legger strategiske planer for flere år framover.

– Også vi i Norge må organisere oss på en ny måte.

Solveig Osborg Ose er enig med Rattsø i at vi må tenke nytt.

– Men først og fremst må vi forstå at det ikke kan forventes at de som arbeider med folk, plutselig kan bli så mye mer produktive enn før. Det tar for eksempel omtrent like lang tid å lære et barn å lese og skrive i dag som for 100 år siden, sier hun.

Om vi bruker kortere tid, blir kvaliteten sannsynligvis dårligere, mener Ose.

– Men jeg har tro på at tjenestene kan organiseres på andre måter og at arbeidsbelastningen kan fordeles bedre enn i dag.