Den trøblete trygda

Med inflasjon og dyrtid det siste året har fattigdom igjen blitt en realitet for mange helt vanlige mennesker. De mest utsatte er naturlig nok de som hadde lite å leve for allerede, og mange av disse er avhengig av en eller annen trygdeordning for å overleve. Men å manøvrere i den norske trygdejungelen byr på utfordringer. Det kan Elisabeth Thoresen som leder den såkalte AAP-aksjonen, bekrefte:

– De ulike velfredspolitiske ordningene «snakker ikke sammen». Det kan innebære feil utbetaling med enten for mye eller for lite. NAV snakker ikke med NAV og det er dårlig kommunikasjon mellom avdelingene. Og dette kan gjelde flere ytelser.

Thoresen representerer de som av ulike årsaker går på arbeidsavklaringspenger (AAP) og ser det som et skrikende paradoks at folk som allerede har sitt å slite med – det er jo nettopp derfor de mottar en trygdeytelse – må navigere i et system vanlige arbeidstakere ikke trenger å forholde seg til.

Hun forklarer at trygdeytelsene er konstruert slik at hvis du for eksempel tjener over et visst nivå mens du går på trygd, kan du risikere å måtte betale deler av trygden tilbake. Du kan også risikere å miste bostøtte eller barnetillegg.

– I dag leser vi om de som har vært igjennom både 5, 10 og 13 tiltak. Et tiltak koster gjerne 25.000 kroner i måneden pr. deltager. Dette er mer enn det en AAP-mottaker ofte har i AAP i måneden.

Thoresen beskriver altså et system som i mange tilfeller går i minus med dagnes rutiner, og som fremstår ekstremt byråkratisk og kontrollerende. Det er heller ikke slik at alternativene ikke finnes.

– Hadde de statlige ytelsene som AAP, uføretrygd og minstepensjon blitt satt opp til over fattigdomsgrensen ville mye blitt så mye bedre. Da ville det ikke vært nødvendig med bostøtte, eller supplerende økonomisk sosialhjelp. Da hadde NAV spart mye tid og penger. De syke, uføre og minstepensjonistene ville oppleve mer verdighet og selvstendighet og kunne ha brukt den energien de måtte ha på noe annet enn å jakte penger og mat.

Spørsmålet er hvorfor systemet likevel er lagt opp slik. Ordet «tiltak» er interessant å merke seg. Målet for alle som går inn i NAV-systemet er nemlig et eller annet tiltak som munner ut i arbeid, uavhengig av om vedkommende kan jobbe eller har realistiske sjanser på arbeidsmarkedet. Riset bak speilet er et trygdesystem som skal gjøre et liv utenfor arbeidsmarkedet vanskeligst mulig.

Det springende punktet blir dermed om arbeidslinja er moden for revisjon? Flere politikere fra Ap til Rødt har den senere tiden utfordret dette, men fundamentale endringer ser ikke ut til komme med det første.

Årsaken til at det er vanskelig å utfordre arbeidslinja, er de mange målkonfliktene den inneholder. Einar Øverbye er professor ved Institutt for sosialfag ved OsloMet. Han mener at debatten om arbeidslinja til dels skjuler en ambivalens mellom to hensyn som ikke lar seg forene:

– Samfunnet må late som at det som stort sett og sannsynligvis er nasjonaløkonomisk fornuftig, samtidig alltid er psykologisk til beste for hver enkelt, sier Øverbye.

At mange av de svakeste kan få problemer i denne prosessen mener han politikerne kan ha vanskelig for å erkjenne åpent.

– Vi må også late som at arbeidslinja ikke kan ha en pris i form av svakere velferdsrettigheter, og at brukere som virkelig trenger hjelp kanskje avskrekkes eller trettes ut i søknadsprosessen, utdyper professoren.

Øverbye mener at aktivitetskravene i trygdesystemet i praksis fører til at en del trolig «gir opp» underveis. Forholdsvis høye sosiale stønader sammenliknet med mange andre europeiske land, samtidig som det ikke er nødvendig å ha jobbet mange år for å ha rett til å søke, gjør nemlig systemet potensielt attraktivt. Aktiveringskravene fungerer dermed som en måte å begrense tilgangen til systemet på. Likevel fremstilles aktiveringskravene som et ubetinget gode for alle, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle.

Øverbye vil ikke gå inn i den politiske debatten om hvor enkelt det skal være å få trygd. Som akademiker mener han derimot at hans rolle kan være å peke på den ambivalsen politikere må forholde seg til:

– Akademikere spiller ikke det politiske spillet, og kan derfor tillate seg å si ting som spillerne sjeldnere kan. Det renser forhåpentligvis luften litt i samfunnsdebatten at det finnes en arena der deltakerne kan si at vanskelige avveiningsspørsmål faktisk er vanskelige, sier han.

Han trekker paralleller til hoffnarren ved middelalderens hoff: En rimelig intelligent og godt informert ikke-spiller, som nettopp av den grunn kunne tillate seg å si tilnærmet selvsagte ting alle egentlig visste, men som aktører med reell eller potensiell makt vanskelig kan si. I dagens debatt vil denne selvsagte sannheten være å si at det nasjonaløkonomisk gunstige i å ha flest mulig i jobb, og den enkeltes behov for en trygdeytelse, ikke alltid lar seg forene.

For Elisabeth Thoresen og de mange hun veileder i trygdesystemet, er imidlertid «det nasjonaløkonomisk gunstige» en nokså abstrakt problemstilling. For henne handler det om å gi folk en enklere hverdag.

– Om NAV lokalt, AAP-mottaker, behandlende lege og spesialister hadde blitt vist mer tillit, og det hadde vært mer kommunikasjon mellom «NAV arbeid og ytelse» og «NAV lokalt», så kunne en uføresøknad kun vært en formalitet, sukker hun.

Så får tiden vise om politikerne er klare for å gjøre søknad om uføretrygd så enkelt at det kun blir en formalitet, eller om det vil utfordre arbeidslinja for mye.