De glemte krisene

Maksym Pochapskyi er en av initiativtakerne til organisasjonen «Food for Kharkiv Residents», en ikke-statlig organisasjon (NGO) som ble startet for å bistå befolkingen i Kharkiv-området etter at krigen brøt ut. Kharkiv er den nest største byen i Ukraina og ligger nordøst i landet, ikke langt fra grensen til Russland.

På telefon fra Kharkiv – en morgen etter at russiske bomber på nytt hadde falt over byen i løpet av natten – sier Pochapskyi at krigen på Gaza har endret både vestlige journalisters interesse for å dekke situasjonen i hjembyen, men også muligheten organisasjonen hans har til å finansiere arbeidet de gjør.

– Før så jeg dem på gaten og på caféer – amerikanske journalister, spanske journalister, BBC. Det var mange av dem og de kontaktet også ofte vår organisasjon for å dekke hjelpearbeidet vårt. Men etter at krigen på Gaza startet, har de fleste av dem blitt borte, sier Pochapskyi.

Pochapskyi, som egentlig er byggearbeider, sier at krigen på Gaza også har gjort det vanskeligere for ham å finansiere nye prosjekter.

– Vi jobber nå med å bistå mennesker som har blitt evakuert fra de okkuperte områdene fordi krigen flytter seg i den retningen. De trenger hjelp til alt fra mat til klær og hygieneprodukter. Men da jeg ba om støtte til dette forklarte mine ordinære givere at de også støttet prosjekter på Gaza, og at det  var vanskelig for dem å støtte begge deler, forklarer Pochapskyi.

Maria Palamarchuk er fra Kiev, men bor i Hannover i Tyskland, der hun jobber i «Ukrainischer verein in nieders», en organisasjon som gir støtte til ukrainere som har ankommet den tyske byen. Organisasjonen har eksistert siden 2006, men antallet mennesker de bistår har flerdoblet seg seg siden Russland invaderte Ukraina og sendte flere titalls tusen ukrainere på flukt.

Palmarchuk og kollegene organiserer språkkurs, hjelper nykommere med byråkratiske prosesser, har spesielle kvinnegrupper for å bistå kvinner som vil ut i arbeidslivet, og organiserer eldrekvelder og aktiviteter for barn.

Organisasjonen hennes er finansiert at frivillige gaver og av tilskudd fra den tyske staten, og ble i fjor kåret av den tyske presseklubben til «Årets mest verdsatte organisasjon»

Etter at krigen på Gaza brøt ut, har imidlertid søkelyset flyttet seg fra de ukrainske flyktningenes skjebne til det som skjer på Gaza.

– Det er klart at jeg er redd for at vesten skal glemme det som skjer i Ukraina, sier hun, men for vår del har vi langsiktige prosjekter som ikke påvirkes av at mediene vender søkelyset annensteds, forklarer Palmarchuk.

Palmarchuk forklarer at den mest direkte effekten krigen på Gaza har hatt på deres organisasjon, er at mange ukrainere mobiliserte til støtte for Israel.

– Mange av oss gikk i demonstrasjonstog for å vise vår støtte til israelerne etter Hamas’ angrep, forteller hun.

Det at ukrainere demonstrerer for å støtte ofrene for et annet angrep, symboliserer på mange måter hvordan verdens oppmerksomhet har gått fra én krise til en annen – fra krigen i Ukraina til krigen i Midtøsten.

Krigen på Gaza får enorm oppmerksomhet – og viljen til å gi nødhjelp til menneskene som er rammet, er også stor. Den 9. november ble det avholdt en internasjonal giverlandskonferanse for Gaza i Paris som resulterte i en lovnad om over 1 milliard euro i bistand til befolkningen på Gaza.

Men viljen til å gi humanitær hjelp til palestinerne har ikke alltid vært tilstede. Så sent som i september i år erklærte UNRWA, FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, at  grunnleggende tjenestetilbud i de palestinske områdene risikerte å bli stanset med mindre giverland bidro med mer penger. Verdens matvareprogram (WFP) måtte stanse matvarehjelpen til 60 prosent av befolkningen på Gaza i juni i år, også det på grunn av pengemangel.

Gaza var – før krigen startet – bare ett eksempel på at humanitære kriser ikke tiltrekker seg nødvendig finansiering. Ifølge Humanitarian Funding Forecast, som har en oversikt over finansieringen til aktive humanitære hjelpeoperasjoner, er hele 13 kriser alvorlig eller kronisk underfinansierte. Det er fem flere enn for to år siden.

Øverst på listen over underfinansierte kriser står Den demokratiske republikken Kongo, der hele 25 millioner mennesker har akutt behov for hjelp. Da generalsekretær i Flykningshjelpen, Jan Egeland besøkte Kongo i august, uttalte han at han «knapt noen gang hadde sett humanitære behov i et slikt omfang».

Likevel skal man lete lenge etter nyheter om krigen i Kongo i vestlige medier.

Det kan virke åpenbart at mediedekning og vilje til å gi nødhjelp henger sammen. Men er det egentlig slik?

– Mediene er viktige på den måten at de setter dagsorden, altså at de får oss til å snakke om konkrete kriser. Eller motsatt, at vi ikke snakker om dem. Det forklarer medieviter Øyvind Ihlen ved Universitetet i Oslo.

Og legger til:

– I tillegg vil måten mediene framstiller problemer, årsakssammenhenger, og moralske prinsipper på, være med å påvirke hvordan vi tenker om disse krisene og hva som kan være løsningen på dem.

Til tross for det, er det ikke sikkert at mediedekning har spesielt stor innflytelse på pengestrømmen. Martin Scott ved University of East Anglia i Storbritannia er professor i medievitenskap og global utvikling og ekspert på forholdet mellom mediedekning og humanitærhjelp.

– Mediedekning og nødhjelp korrelerer av og til, men det ene leder ikke nødvendigvis til det andre, sier Scott.

Scott har forsket på sammenhengen mellom mediedekning av humanitære kriser og regjeringers vilje til å gi penger til de samme krisene.

– I hovedsak velger mediene hvilke saker de skal dekke utfra hva som har nyhetsverdi, mens byråkrater og politikere velger hvilke organisasjoner og kriser de skal gi penger til på grunnlag av humanitære og politiske prioriteringer, forklarer Scott.

Forskeren sier at ansatte i byråkratiet er relativt upåvirket av mediene.

– Generelt sett har byråkrater som jobber med bistand og nødhjelp svært god oversikt over og kunnskap om kriser rundt om i verden. Samtidig vet de også godt hva som er deres politiske prioriteringer, sier han.

Scott mener at en håndfull avisartikler ikke kommer til å endre på hva slags bistand som blir prioritert, men understreker at det ikke betyr at medier ikke er viktige.

– Den rette artikkelen, publisert til rett tid, kan få byråkrater og politikere til å endre oppfatning, men det skjer ikke så ofte, sier han.

Ifølge Scott er det stor forskjell på humanitær nødhjelp og utviklingshjelp. Mens nødhjelpen er relativt upåvirket av mediepåvirkning, er det samme ikke tilfelle for utviklingshjelpen.

– Utviklingshjelp er mye mer politisert, noe som gir mediene større spillerom og påvirkningskraft, understreker Scott.

I samspillet mellom mediedekning og nødhjelp, finnes det ifølge den britiske forskeren en tredje faktor som forener de to.

– Den relative geopolitiske betydningen til et land eller en krise, er avgjørende for både byråkrater og politikere som bestemmer hvem man skal støtte finansielt, og for medier som avgjør hvilke kriser man skal gi oppmerksomhet. Krigen i Ukraina, for eksempel, har stor nyhetsverdi og ansees som en viktig krise å gi nødhjelp til, blant annet fordi landet har så stor relativ geopolitisk betydning for Vest-Europa, sier Scott.

Samtidig som Scott anerkjenner at det som har nyhetsverdi ikke nødvendigvis samsvarer med hvor nøden er størst, kritiserer han likevel medienes kyniske holdning til hva de anser som nyheter og ikke.

– Hvis millioner av mennesker står i fare for å dø, så er jo det viktig, understreker han.