Bondeopprøret

Giulia Rosetto er sint og oppgitt. Sammen med et hundretalls andre bønder fra området rundt Roma, har hun møtt opp for å protestere mot den italienske og europeiske landbrukspolitikken.

– Vi ber ikke om almisser, bare om rimelige vilkår, sier Rosetto. Familien hennes lever av melkeproduksjon, og sier at hun også håper å finne en fremtid i bransjen.

Både italiensk skattepolitikk og europeiske klimakrav skaper hodebry for bøndene.

– Her er det forbudt å bruke visse sprøytemidler, og vi må betale en høyere pris for lovlige produkter. Samtidig importerer vi mat fra andre land der de samme sprøytemidlene er lovlige, sier Alessio Centini, en av de andre demonstrantene.

De italienske bøndene er også fortvilet over at flere av kravene som stilles på europeisk nivå, ikke er tilpasset italienske forhold. For eksempel er italienske landbruksbedrifter gjennomgående langt mindre enn landbruksbedrifter i andre europeiske land. Det gjør kravet om å la en tredjedel av jorda ligge brakk, nesten umulig å overholde for italienske bønder hvis de skal klare å møte konkurransen fra andre europeiske land.

Til sist føler ikke bøndene seg godt nok representert i politiske sirkler.

– Vi har ikke tillit til dem som er ment å representere oss, sier Rosetto.

Etter et par uker med protester, har den italienske regjeringen allerede varslet skattelettelser til landbruket – til tross for at kritikere peker på at landbruket allerede er en svært subsidiert gruppe.

Det er ikke bare i Italia at protestene har ført frem. Etter at traktorprotesten nådde Brussel, har Europakommisjonen kommet med relativt store innrømmelser overfor bøndene. Et forslag om ny plantevernlovgivning ble trukket, og kommisjonspresident Ursula von der Leyen har signalisert at hun ønsker tettere dialog med landbrukssektoren.

Kommisjonen har også trukket et forslag med krav om en reduksjon av klimagassutslippene på 30 prosent innen 2040.

– Det var første gang at kommisjonen i det hele tatt vurderte å stille utslippskrav til landbrukssektoren, sier Elise Tingvoll, som driver et uavhengig konsulentselskap i Brussel. Tingvoll jobber med saker innenfor energi- og klimapolitikk, bærekraft og industri.

Ifølge Tingvoll har landbrukssektoren vært skånet for mange av de direkte miljøkravene som andre sektorer må ta høyde for. Det er også den mest subsidierte sektoren i hele EU – rundt én tredjedel av EUs budsjett går til landbruket (CAP, «Common Agricultural Policy»).

– Ettersom EU utvides, er det ikke mulig å fortsette å betale så store subsidier til landbruket, det er ikke økonomisk bærekraftig, påpeker Tingvoll.

Bøndene utgjør en relativt liten andel av den europeiske arbeidsstyrken, bare litt over fire prosent. Det er derfor interessant at en så liten gruppe har så stor politiske innflytelse.

Ifølge Tingvoll skyldes det først og fremst to forhold. På den ene siden er mange politikere mer opptatt av matsikkerhet nå etter koronapandemien og den enorme prisstigningen som følge av krigsutbruddet i Ukraina.

– Det er ingen politikere som ønsker å fronte politikk som kan lede til høyere matpriser nå like før valget, påpeker Tingvoll.

Mange i det politiske sentrum er også redde for at ytre høyre kan tjene politisk på misnøye blant bøndene. Mange ytre høyrepartier har tradisjonelt hatt sterke bånd til landbrukssektoren.

Men Tingvoll vil ikke utelukke at det er faktisk er partiene på ytre høyre som har bidratt til å oppildne bøndene til å protestere mot EUs klimapolitikk for å oppnå politisk gevinst.

– I Frankrike hadde Marine Le Pen en oppslutning på 27 prosent før protestene startet, på en måling fra februar fikk hun 36 prosent, sier Tingvoll, og viser til en måling fra EuropeElects.

– Landbruket er en sektor som sliter med lønnsomhet og konkurransekraft, og har gjort det lenge. Ytre høyre er flinke til å sette ord på frykten for fremtiden og tjener nok politisk på å love at det skal bli bedre, fortsetter hun.

Det at de ytterliggående partiene klarer å slå politisk mynt på denne situasjonen, avdekker også en svakhet ved det politiske systemet, som ikke i stor nok grad makter å inkludere ulike samfunnsgrupper.

– Det er en svakhet at politikere ikke klarer å involvere alle typer interesser godt nok når politikken utarbeides. Dette gjør nok at mange tiltak føles ekstra inngripende i folks liv, påpeker Tingvoll.

– Også i Norge føler mange bønder på kroppen at de har vanskelig økonomi, men det norske systemet med jordbruksforhandlinger og tett kontakt med myndighetene hele veien, gjør at det er flere muligheter for utløp.

Det sier Hildegunn Gjengedal, rådgiver i Norsk Bondelag.

Gjengedal påpeker at landbrukspolitikken ligger utenfor EØS-avtalen, med unntak av i hovedsak matlovgivning og veterinærbestemmelser. Samtidig beskytter det norske importvernet norske bønder mot konkurranse fra EU. Det gjør at utviklingene i EUs landbrukspolitikk ikke får umiddelbar innvirkning på norske bønder.

Samtidig har Norge valgt å stå sammen med EU om å oppfylle klimamålene. I følge Gjengedal jobber imidlertid Bondelaget allerede mye for å få ned utslippene også uten å kutte i produksjonen.

– Vi har blant annet inngått en avtale med staten om å redusere utslippene med fem millioner tonn CO2-ekvivalenter, sier hun.

Nettopp det norske forhandlingssystemet er noe av det som skiller situasjonen i Norge fra tilstandene i Europa. Rådgiveren sier at hun tror mange europeiske kolleger ser på det norske forhandlingssystemet som svært positivt, og ikke uten misunnelse.

– Årlige jordbruksforhandlingene garanterer en direkte forhandlingsmulighet med politikerne, understreker hun.