Fostervold forklarer at skjermen gir oss begrenset informasjon om et budskap når man kommuniserer gjennom den.
– Når det kun er ord som deles og det er umulig å faktisk se inn i hverandres øyne, bruker vi ekstra mye krefter på å forstå hva den andre faktisk mener. Altså er avkodingen mye vanskeligere. Under fysiske møter ligger svært mye informasjon i konteksten. I mimik, kroppsspråk og øyekontakt, men også hva de andre møtedeltakerne signaliserer.
Hans ressonnement har likheter med budskapet i artikkelen Gaze Awarenessfor Video-conferencing: A SoftwareApproach. Her hevdes det at digitale møter er ekstra slitsomme fordi plasseringen av PC-kameraene gjør at vi ikke får øyekontakt med de vi kommuniserer med. Dette villeder våre naturlige instinkter og fører til at vi har problemer med å stole på informasjonen som formidles.
For å ytterligere forstå skjermfenomenets helsemessige side gir Fostervolds doktorgradsavhandling god innsikt. Han fant nemlig ut at synet vårt, som han refererer til som steinaldersyn, slett ikke er rigget for å jobbe med skjerm, særlig ikke over tid.
– Jeg skrev om konsekvenser av skjermbruk i 2003, da skjermbruken var langt mindre enn i dag. Funnene er likevel høyst relevante. Øyemuskelaturen tåler nemlig dårlig å jobbe statisk på ca 40-60 cm avstand i flere timer. Synet vårt er utviklet for å se langt, og ikke minst til å variere synslengde hele tiden, sier han, og legger til:
– En stresset øyemuskel fører gjerne til slitenhet, hodepine, svie i øyet og dobbelsyn. Etterhvert opplever flere nakke og skulderproblematikk fordi man anstrenger seg så voldsomt.