Hadde USA fått sin første kvinnelige president, kunne det inspirert kvinner over hele verden. Slik gikk det ikke.
Ragnhild Louise Muriaas er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Bergen (UiB) og forsker på kjønnsforskjeller og representasjon i politikken. Noen uker før det amerikanske valget trodde hun amerikanerne var klare for en kvinnelig president, men etter hvert som valgdagen nærmet seg, ble hun mer tvilende.
– En «lost opportunity», sier hun nå.
Ragnhild Louise Muriaas ved UiB jobber for tiden med et internasjonalt forskningsprosjekt som undersøker hvorfor kvinner ofte har kortere politiske karrierer enn menn. Foto: Laila Borge.
Da Muriaas begynte å studere på 1990-tallet, virket det kanskje litt unødvendig å studere kjønnsforskjeller i politikken. Den gang mente mange at det bare var et tidsspørsmål før det ble like mange kvinner som menn i toppolitikken. Symbolet på full politisk likestilling ville kanskje vært en kvinnelig president i USA. Men dette handler om mer enn bare tid, fastslår Muriaas.
– Jeg har i hvert fall fortsatt nok å forske på, sier hun.
-Hvis valget av Harris kunne inspirert andre kvinner, kan valget av Trump tvert imot ha en nedkjølingseffekt på kvinners ambisjoner?
– Det kan i hvert fall ha en nedkjølende effekt på muligheten for kvinner til å stille som presidentkandidat. Det er vanskelig å se for seg hvem som skulle klare å få til noe sånt. Kjønn vil ikke bli brukt som motargument mot en mannlig kandidat, men nå vil man kunne si at en kvinne ikke kan klare det, sier Muriaas, som ikke tror at demokratene vil våge å velge en kvinnelig kandidat til neste valg.
Mangelen på rollemodeller på toppnivå kan svekke ambisjonene blant unge amerikanske kvinner. For eksempel viste en studie i USA at seks år gamle jenter tegnet like mange mannlige og kvinnelige politiske ledere, men jo eldre jentene ble, jo oftere tegnet de menn.
Muriaas ser likevel ikke bort fra at kvinner kan mobiliseres i lokalpolitikken hvis det blir sterk misnøye med Trumps likestillingspolitikk. Da Kamala Harris talte etter valgnederlaget, oppfordret hun unge følgere til å kjempe videre.
(..). Kjønn vil ikke bli brukt som motargument mot en mannlig kandidat, men nå vil man kunne si at en kvinne ikke kan klare det.
Forskning har vist at kvinner har lavere ambisjoner i politikken enn menn – også når de har høye ambisjoner i arbeidslivet. Men de politiske ambisjonene og interessen for politikk øker når de ser kvinnelige politikere i media. Flere studier med data fra ulike land har vist at kvinner som ser andre kvinner i maktposisjoner, blir mer politisk engasjerte og ser seg selv som mer kapable til politisk lederskap.
Studier viser også at kvinnelige ledere i politikken kan redusere fordommene mot kvinnelige ledere på andre områder. Så er det litt vanskelig å vite om vi fikk et kvinnelig statsoverhode fordi vi allerede hadde lite fordommer mot kvinnelige ledere, eller om fordommene ble redusert fordi vi fikk et kvinnelig statsoverhode. Sannsynligvis er det en vekselvirkning.
– Dere har makt! Lytt aldri når noen forteller dere at noe ikke er mulig fordi det aldri har blitt gjort før, sa Kamala Harris da hun henvendte seg spesielt til unge under talen etter valgnederlaget. Foto: OogImages/shutterstock.
Ettersom amerikanerne aldri har valgt en kvinnelig president, er det vanskelig å vite hva slags effekt det kunne hatt. Derfor må vi se på hva som har skjedd i andre land.
– Margaret Thatcher ble lenge brukt som eksempel på at en kvinne som øverste politiske leder ikke trenger å ha noe å si for kvinners ambisjoner. Hun hadde jo ikke en likestillingsagenda i det hele tatt. Da stoppet forskningen litt opp, fordi hun viste at kvinner kan, men at det ikke egentlig har noen effekt, og at politiske lederes kjønn ikke trenger å spille noe rolle, sier Muriaas.
Hun nevner også Pakistans Benazir Bhutto som eksempel på at kvinner fra den rette familien og med det rette nettverket kan bli statsledere, uten at det har mye å si for likestillingen i samfunnet.
Muriaas tror at Kamala Harris kunne hatt større effekt på likestillingen, fordi hun i tillegg til å være kvinne også ønsket en mer feministisk politikk.
– Hun vektla ikke at hun var kvinne eller feminist, men hun hadde en likestillingsagenda. Det ville virkelig vært en stor begivenhet om en kvinne med en så progressiv agenda kunne vinne et valg i USA!
Her hjemme hadde vi tidlig Gro Harlem Brundtland som eksempel på en kvinnelig regjeringsleder med likestillingsagenda. Muriaas tror at dette er en av flere årsaker til at vi i dag har likestilling som en godt forankret verdi i det norske samfunnet.
– I det siste har jeg tenkt på at vi ikke må ta dette for gitt. Vi har for så vidt lite fordommer mot kvinner i politikken, og likestilling som verdi ligger ganske godt forankret i holdningene våre og i mange institusjoner, sier hun og legger til at det som skjer i USA gjør at hun ønsker å finne ut mer om likestilling.
– Hva er det med likestilling som er viktig for oss? Klarer vi å kommunisere og diskutere at likestilling er en verdi, spør hun, og påpeker at vi har et ganske kjønnssegregert arbeidsmarked med få kvinner blant topplederne og blant landets rikeste.
– Jeg tror kvinner som politiske ledere har betydning for hva man kan se for seg, men det har ikke nødvendigvis en effekt i hele samfunnet, avslutter Muriaas.
Det amerikanske presidentvalget nærmer seg med stormskritt.
Demokratiåret 2024 kulminerer i det amerikanske valget – som følges av internasjonale observatører. Én av dem er blant Tendens’ frilansjournalister.
I hver sin bok som kom ut i fjor, spør Torbjørn Røe Isaksen, politisk redaktør i E24 og Christian Bennike, journalist i danske Weekendavisen hvorfor verden oppleves så forskjellig i dag sammenlignet med 1990-tallet. De to har likt utgangspunkt, men trekker ulike konklusjoner.