Tross relativt store endringer i pensjonssystemet, har den norske pensjonsdebatten gått relativt fredelig for seg sammenliknet med mange andre land. I Paris demonstrerte over en million mot endringer i pensjonssystemet som er nærmest identiske med de som skal bli gjennomført i Norge. Øversveen i Manifest synes dette er tankevekkende:
– Fagbevegelsen har vært en viktig motstemme, men det generelle inntrykket mitt er at de fleste kommentatorer har gått med på premisset om at når vi lever lenger må vi også jobbe mer.
Han påpeker at selv om dette kan høres ut som en innlysende påstand, er ideen egentlig relativt ny – den gjennomsnittlige levealderen i Norge økte i hele etterkrigstiden, men da var prinsippet at pensjonsalderen skulle settes ned, og ikke opp.
– Kanskje har debatten blitt preget av at det er så bred pensjonspolitisk enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre, men pensjon handler ikke først og fremst om partipolitikk, men om klasse, og på det spørsmålet kommer den norske journalistikken ofte til kort.
Endringene som ble gjennomført i 2011 gjorde også pensjonssystemet svært komplisert og uoversiktlig, og undersøkelser viser at relativt få forstår hvordan pensjon egentlig fungerer. Dette gjorde det også vanskeligere å politisere pensjonsspørsmålet, mener Øversveen, fordi man først måtte forklare folk hvordan systemet faktisk fungerer før man kunne gå videre til å påpeke problemene ved det. Han synes dette er betenkelig fra et demokratisk ståsted.
– Pensjonssystemet er en av velferdsstatens hjørnesteiner, og er av stor økonomisk betydning for alle som skal bli gamle. Det er tankevekkende at dette systemet kunne endres på såpass radikalt vis uten at det ble større debatt om det i offentligheten.