En verden full av bullshit-jobber

– Er det jeg gjør nyttig – og i tilfelle for hva eller hvem? Å stille seg selv dette spørsmålet er veldig viktig, men noe vi sjelden gjør. Mange jobber kun med tanke på penger og status. Nytten med det hele, trenger å bli satt på agendaen i en samtid som er så full av bullshit-jobber.

Det sier antropolog Felix Stein til Tendens. Han jobber som forsker ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo og ved Universitetet i Amsterdam. For ti år siden jobbet han derimot som konsulent. I boken «Work, Sleep, Repeat» beskriver han en rekke paradokser fra sin tid i konsulentbransjen.

Selv om jobben til ledere i konsulentbransjen er å analysere aktivitetene til andre ansatte, tilbringer de selv mesteparten av tiden sin i luksuriøs tilbaketrukkethet fra dem, hevder Stein. Han mener også at til tross for at de selv har en sterk følelse av å gjøre en viktig jobb, synes konsulenter ofte det er vanskelig å forklare utenforstående hva det er de gjør.

– Konsulentjobber kan være både meningsløse og av og til også skadelige. At ledelsen betaler mye for noe de egentlig ikke er helt sikre på om vil være nyttig eller til hjelp for firmaet, skjer ofte. Hvis du vil ha karriere i denne bransjen, kan du ikke takke nei til slike jobber, sier Stein.

Mange plages av at de får svært liten tid til å tilegne seg kunnskap om et emne, og må i stedet late som de kan masse om det. Det er ubehagelig og noe de fleste har lært at de ikke skal gjøre. Konfrontert med jobbvirkeligheten må de justere sitt moralske kompass og finne en ny balanse mellom kunnskap og retorikk, ved å bruke språket til å skjule hvor lite de vet.

– Jeg vil likevel ikke si at denne formen for bullshit er helt unyttig. Mange selskaper lider ikke av mangel på kunnskap, men mangel på retning – at ikke alle jobber mot samme mål. Noe tomprat kan være nyttig og samlende, men ofte blir det for mye av det. Spesielt mange unge konsulenter blir presset ut i situasjoner der de må skjule at de ikke vet hva de snakker om, forteller Stein.

I 2018 fikk den nå avdøde antropologen David Graeber mye omtale for sin bok «Bullshit Jobs». Her mener han å påvise at halvparten av jobbene i vestlige land er blottet for reelt innhold. Slike jobber oppleves både som meningsløse for den enkelte, men kan også elimineres uten større konsekvenser for samfunnet. De fleste av dem er såkalte «hvitsnippyrker».

– Hva som er unyttig kan man ha forskjellige meninger om og det kommer an på hva du måler det opp mot. Noe kan være nyttig for et firma, men dårlig for samfunnet. Timing er en annen ting – noe som virker unyttig nå, kan man få bruk for senere, understreker Felix Stein.

Selv mener han reklame og PR-bransjen har den aller høyeste forekomsten av bullshit-jobber i dag, men i prinsippet er enhver jobb som oppmuntrer folk til å konsumere mer, uten at det gjør dem lykkeligere, fullstendig meningsløs etter Steins mening.

– At vi lever i en kapitalistisk verden der vi forurenser og bruker opp stadig mer av jordens ressurser spiller definitivt inn på hva som kan defineres som en vaskeekte bullshit-jobb.

Den opprinnelige definisjonen av bullshit var derimot ikke myntet spesifikt på arbeidsmarkedet. Filosofen Harry Frankfurt gjorde det til et filosofisk og samfunnsvitenskapelig begrep, da han i 2005 publiserte essayet «Oh Bullshit». Her definerer han bullshit som en form for løgn, der man snakker ut fra hva som gagner en selv, mer enn hva som egentlig er sant. Den som farer med bullshit, er likeglad med hva som er de faktiske forhold. Målet er bare å overbevise tilhøreren.

– Selv om man ikke serverer blank løgn, er slikt snakk meningsløst eller til og med skadelig, fordi det skaper et feilaktig bilde av virkeligheten. Ikke ulikt det Donald Trump driver med, påpeker Stein.

Han mener akademia alltid står i fare for å synke ned i mye bullshit-prat fordi intelligens er vanskelig å vurdere.

– Mange faller for fristelsen til å bruke retorikk for å late som de er mer intelligente og innsiktsfulle enn de egentlig er. Mye av det samme finner man i kreative yrker, fordi kreativitet også er vanskelig å definere. Det er et problem, samtidig er akademia et felt der man naturlig nok bruker mye fagspråk. At spesielt humaniora ofte blir truet med kutt og får pes for å være unyttige fag fylt av tomprat, er urettferdig fordi dette feltet på ingen måte farer med mest bullshit.

Å selv klare å unngå bullshit i jobben, henger sammen med selvtillit, ifølge Stein. Den må bygges og er ofte noe som først kommer med årene. Som akademiker handler det i stor grad om å forholde seg til ulike typer tilhørere. Å bli mer bevisst på når du kan bruke fagspråk og når du bør la være. En annen måte å unngå bullshit på er mer smertefull; På arbeidsplasser der du blir bedt om å gjøre noe du føler er helt unyttig – si ifra at det blir for dumt!

Det er sjelden alt du gjør i jobben er fullstendig meningsløst. Det er mer summen av det hele som gjør at man ender opp med å spille teater på arbeidsplassen. Man later som man gjør noe viktig, for å fylle en hel arbeidsuke, ifølge den danske antropologen og forfatteren Dennis Nørmark.

Sammen med filosof Anders Fogh Jensen, har han skrevet boken «Pseudoarbeid – hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting». Budskapet deres er klart: Gå hjem. Ikke lat som du har nok jobb til å fylle 37,5 timer. Kom sent, gå tidlig, ikke kom på jobb hver dag. Det kan føles rart, men vit at du kjemper en kamp som er større enn deg selv.

– Mange bruker mesteparten av tiden sin til å holde meningsløse møter, skrive rapporter som ingen noensinne leser, eller svarer på mail som ikke har noen betydning, sier Nørmark.

I arbeidet med boken snakket han blant annet med en utviklingskonsulent i en kommune som hele tiden var redd for å bli avslørt i at hun egentlig ikke gjorde noe som helst.

– For hvordan fyller man en hel arbeidsuke med å gjøre noe rent organisatorisk? Det kan man jo ikke. Hva betyr det å skape verdi på tvers av funksjoner? Utviklingskonsulenten fortalte at hun lærte seg en form for bullshit-språk for å dekke over at det egentlig ikke bety noen ting.

Hvis man ikke vet hva man skal gå i gang med mandag morgen, ender man fort opp med å lage fine PowerPoint presentasjoner. Kjenn etter – hvis jeg slutter å jobbe, vil noen overhodet merke det? Det du gjør bør føre til noe positivt for i hvert fall én eller annen. Be om å få vite hva slags konkrete resultater det er forventet av deg – og hvorfor, råder Nørmark.

Nørmark skiller mellom det han kaller frontstage og backstage-jobber. Frontstage kan være å kjøre buss eller stå foran en skoleklasse som lærer, da er bullshit-faktoren forsvinnende liten. Backstage-arbeid derimot, handler om å evaluere, analysere, lage strategier, lede eller administrere. Når man har en tilbaketrukket arbeidsfunksjon er det også lettere å bedrive bullshit.

– Du kan ikke late som du passer et barn eller kjører en buss, men det er lett å late som du jobber med å lage en strategi. Det er arbeid som i virkeligheten kan gjøres på en time, men som du i stedet bruker en uke på, sier Nørmark.

«Parkinsons lov» kalles det når arbeidet ekspanderer til å fylle den tiden som er til disposisjon.

Dette gjelder ikke bare i offentlig sektor. I dag er mange private virksomheter så store og komplekse at man mister overblikket over hva folk faktisk gjør, ifølge Nørmark.

– Parkinsons lov trer lettere i kraft på et kontor der du kan innhente tall, kommunisere med flere eller skrive et lengre nyhetsbrev. Hvis du jobber på en fiskefabrikk, kan du ikke gjøre noe før det kommer en fisk, påpeker han.

I 1930 skrev den anerkjente britiske økonomen Keynes at det om 100 år ville være tilstrekkelig med arbeidsuker på 15 timer. Det ser som kjent ut ikke til å skje. Til tross for masse arbeidsbesparende teknologi som skulle effektivisere jobbhverdagen, har ikke arbeidstiden gått vesentlig ned de siste 50 årene. Nørmark ser likevel en gryende tendens i tiden, der firedagers arbeidsuke blir mer populært.

– De fleste bedrifter som velger det opplever ikke bare samme, men ofte mer produktivitet enn før. Det tyder på at normen på 37, 5 timer er en underlig, abstrakt idé. Jeg er sikker på at vi går kortere arbeidsuker i vente, fordi folk i stigende omfang vil forlange det. Det vil være noe bedrifter kan tilby ansatte i fremtiden, og som tiltrekker seg arbeidskraft. Det er rett og slett attraktivt å velge en arbeidsplass hvor du har fri fra torsdag av, understreker Nørmark.

Forekomsten av bullshit-jobber kommer ikke av mangelen på nyttige ting å holde på med. Det er måten vi organiserer samfunnet på som gjør at de oppstår.

Det mener Knut Røed som er samfunnsøkonom og forsker ved Frischsenteret.

– Vi har hatt en gradvis utvikling siden 80-tallet som har ført til en overhyppighet av denne typen jobber, mange er knyttet til begreper som New Public Management. Det er en måte å drive offentlig sektor på som skal ligne litt på markedsprinsipper, men som innebærer mye målstyring. Hensiktene er gode, men har mye skjemautfylling og registrering som bieffekt. Alt splittes opp i markedsbaserte enheter, og til slutt kan du kan ikke skru i en lyspære uten å sende en faktura til en eller annen, påpeker Røed.

Samfunnsøkonomen mener den såkalte tillitsreformen er et forsøk på å gjøre noe med dette. Tillitsreformen var et sentralt punkt i den såkalte Hurdalsplattformen til regjeringen Støre i 2021, og går ut på å dempe kontroll og rapporteringskrav i offentlig sektor, samt gi de som utfører jobben større tillit og selvbestemmelse.

– Det gjenstår å se om det virkelig skjer en substansiell endring eller om det bare viser seg å være bullshit det også, sier Røed.

En ting som trolig har bidratt til å dempe bullshit-faktoren i deler av arbeidslivet, er bruken av hjemmekontor. Det gjør at man i mindre grad enn før slipper å late som man har noe å gjøre, ifølge samfunnsøkonomen.

– Å jobbe med noe man oppfatter som meningsløst, kan gå på bekostning av mental velvære og helse. Det kan være ekstra belastende å sitte på kontoret fra åtte til fire og se opptatt ut. Hjemme kan du i stedet tilpasse arbeidsinnsatsen ut fra de faktiske oppgavene. Noen vil kalle det skulking og unnasluntring, men kanskje er det bare bullshit-arbeidet det går på bekostning av, sier Røed.

De fleste vil være enige i at vi trenger flere hender innenfor helse og omsorg, renere byrom og flere tog som går. Ofte er behovet knyttet til ting som ikke nødvendigvis trenger høy, akademisk utdanning. Men å kanalisere ressursene i et samfunn til det som er viktigst er ikke lett, og slett ikke alle er enige om hva som er viktigst.

– Det er i hvert fall ikke sikkert at det som er viktigst nødvendigvis samsvarer med hvor markedsøkonomien bringer oss, avslutter Røed.