Redusert arbeidstid er fremtiden

Hege Hellvik jobbet i flere år som konsulent, da kroppen etter hvert begynte å si i fra. Opplevelsene fra eget arbeidsliv gjorde at hun begynte å sette spørsmålstegn ved hvordan vi snakker om jobb i det moderne samfunnet.

– At alt skal løses ved at vi jobber mer, er egentlig et ganske absurd mål. Det burde jo være motsatt, at vi tar sikte på å bruke folks tid så lite som mulig i lønnsarbeid, slik at folk kan stå mer fritt til å disponere egen tid slik de selv vil, sier hun.

Hellvik understreker at lønnsarbeidet selvsagt er en viktig inntektskilde til velferdsstaten gjennom skatt, og at det å øke den kollektive timeinnsatsen derfor gir god mening fra et økonomisk perspektiv. Likevel mener hun at dette ikke kommer til å skje, uansett hvor mye politikerne og samfunnsøkonomene forsøker å overbevise oss.

– Vi klarer ikke å øke timeinnsatsen i den grad som økonomene ønsker. Det viser statistikken ganske tydelig. Ettersom jobbene våre blir stadig mer komplekse, øker terskelen for hvem som klarer å stå i jobb.

Hellvik viser til at en stor andel av voksne i arbeidsfør alder allerede står utenfor arbeidslivet. Hele 1 av 5 mellom 18 og 67 år har ikke en jobb å gå til. Hun mener at man i dag skyver problemene ned til enkeltindivider, mens det gjøres svært lite for å senke terskelen inn i arbeidslivet på et systemnivå.

Slik Hellvik ser det, vil i siste instans tvang være nødvendig om den kollektive timeinnsatsen skal opp. Hun er imidlertid svært skeptisk til en slik strategi.

– Jeg tror de færreste ønsker å bli pålagt å jobbe 45 timer i uka. Ved å jobbe mer får vi antagelig mer skatteinntekter, men vi taper også: Tid med hverandre og muligheten til å kutte i det vanvittige forbruket vi tar del i.

Undersøkelser viser at det store flertallet av de som i dag jobber deltid, gjør dette av eget ønske. Å forutsette at slitne arbeidstakere fremover derfor skal jobbe enda mer og løpe enda fortere, mener Hellvik både er urealistisk og uansvarlig.

– I de kvinnedominerte yrkene er det mange som jobber deltid rett og slett fordi de ikke får hverdagen til å gå opp med ansvar de har utenfor jobb. I de fysisk krevende yrkene tar ansatte i dag kostnaden både helsemessig og økonomisk.

Fordi dagens måte å organisere arbeidslivet på ikke er bærekraftig, mener Hellvik at vi må tenke nytt. Som samfunn er vi flinke til å vise fram behovet for flere i omsorgssektoren, men det gjøres altfor lite for å legge til rette for en bærekraftig arbeidssituasjon for dem som jobber der. For at det skal bli mer levelig å jobbe i de tunge, men givende omsorgsyrkene, mener Hellvik redusert arbeidstid derfor er en uunngåelig del av regnestykket.

– Pårørende må belage seg på å gjøre mer omsorgsarbeid fremover, uansett. Da er det uheldig hvis vi samtidig skal jobbe mer. Antagelig er det kvinnene som kommer til å tape mest hvis vi som samfunn øker arbeidstiden, fordi det er de som tar mest fri fra jobben for å gjøre pårørendearbeid.

Hellvik mener derfor vi som samfunn står i en ganske uløselig situasjon fremover dersom vi tviholder på måten vi løser ting på i dag, og at dette er noe folk bør være klar over.

Hellviks oppgjør med arbeidslivet omfatter ikke bare de som blir utbrent i tunge, fysiske yrker. Hun mener også at kontoransatte bør jobbe mindre – om enn av litt andre grunner.

– Det er på høy tid at vi innser at kontoransatte ikke er produktive 7,5 timer hver dag, hver uke. Ved å sitte i full konsentrasjon kan vi oppnå såkalt flyt. Men vi klarer antagelig ikke være i flyt mer enn 3-4 timer om gangen.

For å fylle en 7,5 timers arbeidsdag har mange lagt seg til en uvane med å bli forstyrret i arbeidet, mener hun. Enten av digitale varslinger eller kolleger. Moderne arbeidsplasser virker også mot sin hensikt: Åpne kontorlandskap ødelegger for ansattes flytopplevelser, og de blir slitne av å bli avbrutt. Heller enn å insistere på at ansatte skal jobbe mer, bør arbeidsplassene i stedet tenke smartere, som fleksibilitet og hjemmekontorordninger, understreker Hellvik.

– Jeg tror at arbeidsplasser som evner å legge til rette for flyt hos sine ansatte, har ansatte som trives og gjør en god jobb.

Hellvik tror likevel det vil være nødvendig å problematisere arbeidslivets organisering mer grunnleggende, enn en diskusjon for eller i mot hjemmekontor. Mange oppgaver som i dag ikke løses, kan nemlig også frigjøres om alle jobber litt mindre.

– Kanskje kan fremtidens løsning være i å dele dagen i to? En intellektuell del, for dem som vil det, og deretter en praktisk del hvor vi hjelper til der hvor det virkelig trengs: blant annet i barnehager, på sykehjem, i omsorgsboliger, barneidrett og kulturtilbud, spekulerer Hellvik.

For å oppnå dette, må imidlertid normalarbeidstiden reduseres. Selv om det kan være andre arbeidstakere som trenger redusert arbeidstid mest, mener Hellvik at kontoransatte må gå i front – slik de gjorde da arbeidstiden ble redusert fra 40 til 37,5 timer i 1986. Da fikk etter hvert også andre LO-organiserte nyte godt av arbeidstidsreduksjonen.

– Jeg håper at fagbevegelsen får en ny giv, sier Hellvik, og understreker til slutt:

– Dersom vi skal lykkes med å redusere arbeidstiden og samtidig styrke velferdsstaten må det nemlig skje nedenfra.