– Visste tidlig hva jeg ville jobbe med

Rebecca Dibb har jobbet med bistand siden 2008 og i Flyktninghjelpen siden 2012. Fra starten av krisen i Ukraina, har hun vært seniorrådgiver i Ukrainaresponsen i Flyktninghjelpen. Jobbhverdagen beskriver hun som veldig variert.

– Noen dager er selvfølgelig mer byråkratiske og «vanlige», men det kan endre seg raskt. Plutselig blir jeg kalt inn til et møte med generalsekretæren, og må for eksempel kaste meg rundt og sette sammen talepunkter for ledelsen, forteller hun.

Kriser kan også ramme når som helst, og da kreves det at man er beredt og endringsvillig.

– En eksepsjonell krise kan plutselig oppstå. Da gjelder det å raskt sette sammen mange folk til nye oppgaver, og være veldig fleksibel. Selv er jeg for eksempel basert her i Oslo, men jobber mest med teamet vårt på bakken i Ukraina, utdyper hun.

Evnen til å være fleksibel er det aller viktigste for å kunne lykkes i jobben hennes.

– Du må kunne omstille deg raskt, ha evnen til å gi slipp på mer langsiktige oppgaver, og godta at andre prosjekter blir lagt på is, sier Dibb.

– Det er aldri rolig, understreker hun.

Rett før påske i år reiste hun selv ned til Kyiv for å bistå med å strategi og planlegging. Dette for å kunne prioritere mer målrettede operasjoner i Ukraina.

– Vi samlet alle som jobbet der for å ta stilling til ulike framtidsscenarier, og avgjøre hvor vi skal legge prioriteringene våre. Det er viktig å ikke gå i alle retninger samtidig.

Strategi er altså svært viktig for å kunne utføre godt hjelpearbeid. Likevel er ikke Dibb i tvil om hva som er aller viktigst.

– Det er de lokalt ansatte som gjør mye av det virkelig tøffe arbeidet, og er de som virkelig er på «bakken».

Hele 330 av Flyktninghjelpens 350 ansatte i Ukraina, er selv fra Ukraina.

– Mange av disse er kvinner som har flyktet fra øst i Ukraina. De har mistet både mann og hus til krigen, og har vært på flukt flere ganger. Jeg møtte mange av disse skjebnene og hørte deres historier i løpet av oppholdet, forteller hun.

Selve reisen til Kyiv gjorde også inntrykk på Dibb. Luftrommet er stengt, så reisetiden inkluderer en 20 timers togreise fra Warszawa.

– Fra toget inn til Kyiv har man utsikt til krigens spor og ødeleggelser. Nord for Kyiv kom russerne også veldig nært hovedstaden, og gjorde store massakre. Det var veldig sjokkerende å se ødeleggelsene fra starten av krigen, og spesielt fælt å høre historiene fra folk som jobber i de områdene, sier hun.

Hun forteller at selv om Kyiv føles mer normalt enn andre steder, ser man også her at enkelte hus har blitt utsatt for missilangrep. Kulturminner er tildekt for å beskytte mot angrep. Flyalarmen går hele tiden, og Dibb måtte søke dekning i tilfluktsrom flere ganger mens hun var der.

– Man kan sitte og drikke cappuccino på en kafé, og så går alarmen. Krigens anspenthet føles virkelig i Kyiv.

At hun er samfunnsviter, er noe hun også drar nytte av i arbeidet hun gjør for Flyktninghjelpen.

– Som samfunnsviter er man flink til å se en situasjon fra flere vinkler, sier hun.

Nettopp disse evnene til perspektiv og analyse, trekker hun fram som noe av det viktigste man lærer i samfunnsfaglige utdanninger.

– Jeg har også blitt veldig god til å skrive rapporter, strategier, og å tenke analytisk.

Det å kjapt kunne sette sammen tekst er også noe jeg drar nytte av hele tiden, forteller hun.

Dibb tror mange samfunnsvitere velger den retningen de gjør nettopp fordi de genuint bryr seg om det de jobber med. På den måten kultiverer de egne evner og interesser gjennom studiene, og videre i arbeidslivet. Selv visste hun tidlig hva hun ville.

– Jeg er samfunnsviter in my heart, interessert i politikk, samfunn, kultur, og nye mennesker, sier hun.