fbpx
Åker med arbeidere og traktorer i Italia.

De usynlige migrantene

Tusenvis av indere lever hver dag i frykt for å bli sendt ut av Italia. Behovet for arbeidskraft gjør dem til enkle ofre for utbytting og menneskehandel.

Indere fra Punjab-regionen betaler tusenvis av euro for sesongvisum til Italia, og de færreste av dem vender hjem igjen når visumet løper ut. Noen overlever på svart arbeid, mens andre utnyttes av kriminelle nettverk.

Det er umulig å ikke få øye på dem når man tar en tur ut fra Roma en forsommerdag. De mørke hodene i enkle klær, noen med umiskjennelige sikh-turbaner på hodet, på vei hjem etter en lang dag på åkeren eller i en av de mange strandrestaurantene, der de jobber med oppvask og forefallende arbeid.

Det er så mange indiske arbeidsinnvandrere i denne delen av Italia at de har glidd inn i omgivelsene. De er blitt usynlige – og det har også den triste skjebnen deres.

Én av dem er Singh. Han er fra Punjab, er 32 år gammel og har kone og en åtte år gammel sønn. Det er tre år siden han sist så familien sin, og han har lite håp om å se dem igjen snart. Singh er papirløs, og så lenge han ikke får oppholdstillatelse, kan han ikke reise ut av landet.

I alle fall ikke hvis han skal ha håp om å komme tilbake.

Tok opp lån for å betale visum

I stedet jobber Singh svart og håper at situasjonen en dag skal bedre seg. Det var ikke dette han hadde forestilt seg da han for tre år siden forlot hjemlandet med et spesialvisum for sesongarbeidere og et løfte om snarlig oppholdstillatelse.

– Jeg betalte 6500 euro (76 000 kroner) bare for visumet, forklarer Singh.

Pengene betalte han til en indisk mellommann som ordnet visumet for ham. Hvorvidt prisen er reell eller ikke, vet ikke Singh.

– Jeg aner fortsatt ikke hvor mye et slikt visum bør koste, sier han og legger til at for å få råd til visum og billett, måtte han ta opp lån og stille åkeren sin som garanti for betalingen.

Singh kom seg til Italia og begynte å jobbe. Da visumet utløp, gikk han arbeidsledig en stund, men fikk sporadiske jobber på gårder og i landbruksbedrifter. Han forklarer at mange arbeidsgivere utnytter den billige arbeidskraften ulovlige fremmedarbeidere representerer. Ofte jobbet han opptil ti til tolv timer om dagen, for fem-seks euro (cirka 65 kroner) utbetalt i lønn totalt. Fordi han ikke har oppholdstillatelse, blir han alltid betalt svart.

Det å benytte seg av ureglementert arbeidskraft er ikke risikofritt for bedrifter. De risikerer betydelige bøter dersom de blir kontrollert. Behovet for manuell arbeidskraft er imidlertid stort, og de mange ulovlige arbeiderne er blitt nesten uunnværlige i det lokale næringslivet.

Singh

Det er tre år siden papirløse Singh så familien sist. Han kan ikke reise ut av Italia om han skal ha håp om å kunne komme tilbake. Foto: Eva Kristin Urestad Pedersen

Pandemien ga håp

Da koronapandemien kom, åpnet det seg en mulighet for Singh. Det enorme antallet ulovlige fremmedarbeidere, spesielt i landbrukssektoren, var et stort problem for italienske myndigheter da pandemien lammet store deler av samfunnet. Ikke bare bodde mange av dem under kummerlige forhold der viruset hadde lett for å spre seg, men fordi mange av dem ikke hadde papirer, falt de også utenfor statlige vaksinasjonsprogrammer.

Situasjonen var prekær og det ble derfor utstedt et såkalt moratorium, et tilbud fra den italienske stat om varig oppholdstillatelse også til de arbeiderne som egentlig ikke kvalifiserte til det.

Singh bestemte seg for å søke, men han hadde et problem: språket. Han snakket ikke godt nok italiensk til å kunne klare søknadsprosessen på egenhånd, så han måtte på nytt benytte seg av en mellommann.

– Avtalen var at jeg skulle betale 2000 euro for å søke, og 2000 til når jeg fikk svar. I tillegg måtte jeg ha en bostedsadresse, så jeg betalte 500 euro for å få hjelp til å finne det, forteller den unge inderen.

Han endte opp med å bo i en ettromsleilighet som han delte med fire andre indere i samme situasjon. Husleien betalte de svart, til en indisk huseier.

Søknaden om oppholdstillatelse er enda ikke besvart. Singh er i tvil om han noen gang vil få svar og lever inntil videre i uvisshet. Han kan ikke få en regulær jobb, kan ikke leie leilighet, ta førerkort eller gjøre noe som helst som krever at han viser identitetspapirer. Han lever i frykt for å bli stanset av politiet og bedt om papirer.

I stedet lever Singh på ulike mellommenns og sporadiske arbeidsgiveres nåde.

På spørsmål om han angrer på at han kom til Italia, sier Singh likevel bestemt nei. Med de sporadiske jobbene han tar, klarer han å spare opp penger som han sender hjem til familien i India, og sønnen som han ikke har sett på tre år.

– Dette er tross alt bedre enn å vende hjem til Punjab, der er forholdene mye verre, sier han.

– Dette er tross alt bedre enn å vende hjem til Punjab, der er forholdene mye verre.

Utnyttet fra alle hold

Det er få som bryr seg om migranter som Singh, og enda færre som taler deres sak. Én som gjør nettopp det, er Marco Omizzolo i organisasjonen Tempi Moderni.

Omizzolo er sosiolog og skrev hovedoppgave om fenomenet. I forbindelse med studiene bodde han i halvannet år sammen med dagarbeidere i Latina, sør for Roma. Han har også oppholdt seg i lengre tid i Punjab i India for å forstå hvordan menneskesmuglingen fungerer.

– Disse menneskene blir utnyttet fra ulike hold. På den ene siden har vi de italienske arbeidsgiverne. De betaler helt ned i to euro om dagen for mennesker som jobber opptil 28 dager i måneden, nesten uten fritid og hvile, sier Omizzolo, og legger til:

– Dernest kommer de indiske mellommennene som finner arbeiderne. Ofte dreier dette seg om dagarbeidere som har lært seg litt italiensk og som benytter den situasjonen til å rekruttere landsmenn til disse jobbene, mot en liten kompensasjon. Til sist har vi menneskesmuglerne, både i Punjab og i Italia.

Omizzolo forklarer at det ikke er uvanlig at potensielle migranter betaler flere tusen euro for reisen til Italia. Noen får sesongvisum og kan reise med fly, andre må reise ulovlig inn i landet – enkelte til og med til fots.

– Når man er desperat nok, er det alltid noen som står klare til å utnytte deg, understreker Omizzolo.

Han sier at det ikke er uvanlig at migrantene, som Singh, må ta opp lån for å få råd til å betale. Det betyr at de bygger seg opp gjeld til menneskesmuglerne. Denne gjelden, sammen med det faktum at de ikke snakker italiensk, gjør dem fullstendig avhengig av utbytterne.

Omizzolo bekrefter at myndighetene tilbød et moratorium under koronapandemien, men forklarer at antallet søknader var så stort, spesielt i Lazio-regionen, at de fleste av dem ikke er behandlet enda.

– Det kom inn rundt 200 000 søknader i Lazio, antakelig langt flere enn man ventet seg. Samtidig har myndighetene begrensede ressurser til å behandle søknadene. Resultatet er at bare ca. 30 prosent av dem er behandlet, sier han.

Marco Omizzolo

Marco Omizzolo er utdannet sosiolog og jobber for rettighetene til indiske arbeidsinnvandrere som utnyttes i Italia. Foto: privat

Lovverk åpner for utbytting

Ifølge det italienske regelverket koster det 600 euro å søke om oppholdstillatelse. For å ha håp om å få søknaden innvilget, må den være støttet av arbeidsgiver, som i tillegg må betale 150 euro. Akkurat det er ifølge Omizzolo en forferdelig løsning.

– Loven på dette området er utrolig dårlig skrevet. Det er en skandale og overhodet ikke i overensstemmelse med normale rettsstatsprinsipper. Nettopp denne regelen åpner for utbytting fordi arbeidsgivere beriker seg på desperate arbeidere, forklarer Omizzolo oppgitt.

Han forteller en historie om en ung inder som opplevde at arbeidsgiver ba om 10 000 euro som betaling for hjelp til søknaden om oppholdstillatelse. Gutten ble så fortvilet over gjeldsbyrden at han endte med å ta sitt eget liv.

Omizzolo har selv jobbet opp mot regjeringen for å få dem til å endre lovgivningen. Han sier at regelverket er preget av store motsetninger.

– Italia har også en svært avansert lov mot utbytting av arbeidskraft, antakelig en av de beste i Europa. Det er en selvmotsigelse, understreker sosiologen.

Ifølge Omizzolo ville en større harmonisering på europeisk plan vært nyttig, ikke minst fordi landbrukssektoren i Lazio også produserer for internasjonale bedrifter.

– Det er flere nord-europeiske bedrifter som produserer frukt og grønnsaker i Lazio, sier Omizzolo.

– Loven på dette området er utrolig dårlig skrevet. Det er en skandale og overhodet ikke i overensstemmelse med normale rettsstatsprinsipper. Nettopp denne regelen åpner for utbytting fordi arbeidsgivere beriker seg på desperate arbeidere.

Betent politisk klima

Den siste tidens utvikling i italiensk immigrasjonspolitikk gir imidlertid liten grunn til optimisme for inderne. Immigrasjon er et svært betent spørsmål i landet på grunn av det enorme antallet båtmigranter som ankommer Italia. Fokuset på båtflyktningene overskygger fullstendig situasjonen til de mange andre immigrantene i det sør-europeiske landet. Nye regler som er foreslått etter det store båtforliset i Cutro i mars, der så mange som 100 migranter kan ha mistet livet, kan faktisk forverre situasjonen for migranter som allerede er i Italia.

Før var det nemlig mulig å få oppholdstillatelse dersom du snakket godt italiensk og kunne bevise at du hadde jobb og var godt integrert. Myndighetene kalte det en «spesialtillatelse». Men nye regler etter Cutro-forliset kan gjøre at denne spesialtillatelsen blir kansellert. Det vil også gjelde for dem som allerede har oppnådd slik tillatelse.

For Marco Omizzolo er det en skandale.

– Denne regelen har ingenting med båtflyktninger å gjøre. Den var bare relevant for immigranter som har vært her en stund. Dette forslaget gjør tusenvis av mennesker til ulovlige innvandrere, og som dermed står i fare for å bli utnyttet. Men for regjeringen er det å kansellere spesialtillatelsen en måte å score et billig politisk poeng på, sier han fortvilet.

Giulia Perin er advokat i SGI (Associazione per gli Studi Giuridici sull’Immigrazione), en juristforening som jobber med immigrasjonsspørsmål. Hun er enig med Omizzolo at det er synd at spesialtillatelsen kanselleres. Hun understreker likevel at når det gjelder immigrasjon, er Italia langt ifra er en versting i europeisk sammenheng.

– På normativt nivå ligger Italia over det europeiske gjennomsnittet, sier hun.

Giulia Perin

Giulia Perin er advokat i SGI, en juristforening som jobber med immigrasjonsspørsmål. Foto: privat

Perin forklarer at det i utgangspunktet er vanskelig å få visum til Italia – da må man ha universitetsutdannelse og tilbud om arbeidsplass. Alle andre avhenger av periodevise åpninger for et bestemt antall arbeidere til bestemte sektorer, for eksempel landbruket, på bestemte steder. Det var med et slikt spesialvisum at Singh kom til Italia.

Problemet oppstår når visumet utløper.

– Selv om det er ulovlig å oppholde seg i Italia uten visum eller oppholdstillatelse, er det veldig få som blir sendt hjem. Det er dessverre mulig å overleve på svart arbeid her. Det skyldes både at kostnaden knyttet til hjemsendelse er høy, samt mangel på hjemsendelsesavtaler med opprinnelsesland, Når saker først kommer til retten, tillegger også italienske dommere internasjonale regler, spesielt menneskerettighetene, svært mye vekt, forklarer advokaten.

Lite håp om bedre liv

Singh stirrer ned i bordet mens vi snakker sammen. Han forklarer at han har vurdert å reise videre til Spania eller Portugal. Der er det lettere å få papirer og forholdene for arbeidere er bedre. Samtidig kjenner han ingen der, og uten papirer må han reise ulovlig. Det er farlig, og han blir på nytt et lett offer for menneskesmuglere og andre som forsøker å utnytte situasjonen.

Sammen med indiske venner som snakker italiensk, forsøker han derfor nå å kontakte en italiensk advokat for å finne ut av hva som er skjedd med søknaden hans om oppholdstillatelse. Optimismen han kom til Italia med, har imidlertid forvitret.

– Jeg har lite håp om å noen gang få et bedre liv, sukker han.