Folket har alltid rett, bortsett fra når de tar feil

Dramatiske og radikale ideer som vi lenge oppfattet som utdaterte, har fått vind i seilene. Kulturkrig, bitterhet, kamp om sannheten og dragning mot det autoritære gir grunn til bekymring. Det begynner å demre for oss at der det er vilje og mulighet til makt, vil makten benyttes – også av de med ekstreme agendaer. Selv institusjonene i liberale demokratier kan angripes og uthules av skamløse aktører.

Russlands overfall på Ukraina har definitivt satt en støkk i oss. Melodien blant mange nå, er at vi må ruste oss til tennene, samt at vi ikke må finne på å gjøre oss avhengige av bandittstater (hvordan kunne vi?). Selv tyske politikere snakker i fullt alvor om liberal naivitet. Det som egentlig er en historisk innlysende kjensgjerning, og som man snakket mye om i «gamle dager», har fått sin renessanse: Liberalt demokrati har mange fiender, og du verken kan eller skal koseprate med de autoritære.

En av de tingene som virkelig opprører oss om dagen er Putins løgnaktighet. Hvordan kan han og medløperne hans servere så grådige og overtydelige falsknerier? Og før Putin, var det Trump på Twitter, en endeløs shitstorm av løgn og konspirasjonsteorier: Stop the Steal. Og hvis vi tenker oss om, hvorfor har vi faktasjekkere? Hvorfor lyver så mange – og enda viktigere: Hvorfor tror så mange på løgner – i 2022?

Vi opplever egentlig fremveksten av to parallelle verdener, der den ene hviler på vitenskap, moderasjon og tillit til myndighetene, mens den andre er diametral motsatt.

Da sosiale medier for alvor gjorde sitt inntog var optimismen nesten grenseløs. Verden skulle bli et bedre, mer opplyst sted, i en gigantisk hermeneutisk arena for læring og progresjon der alle kunne slippe til. Dit kom vi aldri. I stedet fikk vi trollfabrikker, ekstremisme, hatprat, fake news, polarisering, Elon Musk, faktasjekkere og internett-kildekritikk som eget fag i skolen. Frislippet kom altså til en pris.

Liberalt demokrati er tuftet på tillit mellom borgere, og ikke minst mellom borgere og myndigheter. I et liberalt demokrati stoler vi for det meste på at myndighetene handler i «god tro», selv om vi stadig kritiserer og debatterer. Uten denne tilliten, som egentlig er en slags sosial kontrakt, vil demokratiet forvitre. Løgn og konspirasjonsteorier er derfor demokratiske antiteser. De som mener at den liberaldemokratiske staten faktisk er en løgnfabrikk der befolkningen blir konstant lurt og undertrykt, hvilket er de facto tøys (viktig å huske), vil av naturlige grunner trekkes mot de som vil røske det liberale demokratiet opp med roten. Det er jo derfor demagogene lyver, nettopp for å skape en grunnleggende usikkerhet om hva som er løgn og hva som er sannhet (megaløgn). Strategien er gammel, men effektiv. Det handler om å «oversvømme offentligheten med dritt», som Steve Bannon har formulert det. Eller som historikeren Timothy Snyder skriver: «Den postfaktuelle tenkemåten gjenoppvekker fascismens holdning til sannhet … Postfaktuell er det samme som prefascistisk.»

Men hvorfor lyver folk, og hvorfor velger så mange å tro på løgner? Det er her det begynner å bli virkelig interessant – og mørkt. De fleste av oss vil helst tro at folk faller for løgn og politisk ekstremisme fordi de blir dyttet intetanende ut i det. Da helst «motivert» av sosioøkonomisk elendighet. Andre vil derimot hevde at mennesket har egenskaper i seg som ikke er så hyggelige, og at det er den nye medievirkeligheten som bringer ut det verste i oss. Hva som er høna og hva som er egget kan debatteres i det uendelige.

Den britiske forskeren og forfatteren Carl Miller ved tenketanken Demos mener at vi kanskje ser oss litt blinde på vår egen rasjonalitet. Desinformasjon handler ikke først og fremst om å bli lokket inn av usannheter, mener han. Det handler like mye om fellesskap, om å gi tilværelsen mening. En grunn til å stå opp om morgenen. Også de postfaktuelle har interne debatter om hva som er plausibelt og ikke. Sett fra deres ståsted som oftest fra en forestilt offerrolle. For «oss» gir det selvsagt liten mening, og vi forstår ikke hvordan det er mulig. Vi bør heller forstå fenomenet som at det stammer fra de viktigste tingene for oss alle – slektskap, tilhørighet og identitet, mener Miller. Den postfaktuelle gruppetenkingen handler om å gripe de muligheter man har når man går til «krig». Det handler ikke om å ha rett, men om å få rett.

Miller tegner et ganske dystert bilde, for eksempel om at faktasjekking i veldig liten grad påvirker folks oppfatninger. Det blir snarere ignorert eller møtt med en endeløs strøm av kvasiviten. Faktasjekk blir betraktet som hersketeknikker fra den liberale eliten (noe som, på et vis, stemmer). Massiv kjeft fra den liberale eliten forsterker bare forestillingen om …. ja, dere skjønner.

Kan det være at en del mennesker rett og slett liker megaløgn, fordi megaløgnen ofte er slem mot dem man ikke liker? The Cruelty Is the Point, skrev Adam Serwer i The Atlantic: «President Trump og hans støttespillere finner fellesskap ved å glede seg over lidelsene til de de hater og frykter.» At det ikke handler om sant eller usant, men om gleden i å gi andre en på tygga?

Millers analyser er kanskje ikke veldig konstruktive. At fakta ikke nytter, blir å henfalle til en slags indirekte resignasjon, som igjen åpner for relativisme. Men han er likevel inne på noe vesentlig, nemlig at den postfaktuelle bølgen like mye kan forstås som en identitetsmarkør, enn som et uttrykk for kunnskapsløshet. Her kan megaløgn forstås som mantraer, eller besvergelser om du vil, som limer et fellesskap sammen. Det handler altså ikke om hva som er sant eller riktig moralsk, men om hva som føles riktig, sammen med andre. Alt etter hvor grådig og antagonistisk megaløgnen er, kan skadevirkningene spenne fra det irriterende til sivilisasjonssammenbrudd.

Det finnes flust av historiske eksempler der mennesker har samlet seg i destruktive flokker med fatale konsekvenser. Det å hate noen kan motivere minst like sterkt som det å elske noen. Det å hate noen utenfor gruppen kan forsterke solidariteten innad i gruppen. Kanskje handler noe av dette om at vi helst ikke vil forholde oss til at vi mennesker trenger å bli holdt i ørene for å oppføre oss sånn noenlunde anstendig mot hverandre over tid? Det bor et bygdedyr i oss alle, og det kan vokse seg stort, usivilisert og hevngjerrig. Kant har sagt det, og Isaiah Berlin har anglifiserte uttrykket «Out of the crooked timber of humanity, no straight thing was ever made». Hvordan kan samfunnsvitere, enn si, for eksempel sosiologer, forholde seg til mennesket som et irrasjonelt, destruktivt, men også selvødeleggende vesen? Hvilke modeller kan vi bruke på det?

Så kan man – og bør man – understreke at Norge er et velfungerende demokrati med høy tillit. Vi står ikke akkurat med den ene foten i diktaturet. Men vi er heller ikke en øde øy. Når de store nyser blir også vi forkjølet, om enn bare litt, og litt kan være ganske mye.

Demokratiets største styrke er (dessverre) fremdeles demokratiets største svakhet: De som vil ødelegge demokratiet har (nesten) fritt spillerom. Og selv om få vil si det høyt: Da grunnlovsfedrene etablerte ordninger for spredning av makt, var det ikke bare tyrannen de fryktet, men nesten like mye majoritetstyranniet. Og det var lenge før Adornos teorier om den autoritære personlighet.