Demokratiske utfordringer

Et så godt som samlet europeisk pressekorps roper varsku når Giorgia Meloni tiltrer som italiensk statsminister, og leder for en koalisjonsregjering dominert av populistiske høyrekrefter.

«En regjering ledet av Fratelli d’Italia vil føre Italia inn i et politisk landskap med sterke innslag av høyreradikale. […] Det bør bekymre alle som er opptatt av demokrati», advarte Christina Pletten på kommentarplass i Aftenposten før valget.

Er det virkelig sant? Hvis et valg er avholdt i henhold til anerkjente demokratiske standarder, hvorfor gjør valget av Melonis høyrekoalisjon at bør vi bekymre oss for demokratiet i Italia?

Demokrati kan analyseres på flere måter. Én av dem er å se på hvorvidt enkeltvalg overholder internasjonale standarder for demokratiske valg og landets egen valglov. Flere organisasjoner, blant annet OSSE-ODIHR og EU, observerer valg nettopp av den grunn. Felles for disse observatørene er imidlertid at de kun gir selve valget oppmerksomhet.

Én annen, og langt bredere tilnærming, er den som brukes i en rekke veletablerte demokrati-standarder, blant annet Freedom House, Economist Intelligence Unit (EIU) sin Democracy Index, Global State of Deomcracy-index, for å nevne noen.

Disse målingene bruker litt ulike tilnærminger, men felles for dem er at de går langt utover selve valgutførelsen i sine analyser. EIU, for eksempel, bruker 60 indikatorer delt inn i fem underkategorier: valgprosess og pluralisme, sivile friheter, hvor godt regjeringsapparatet fungerer, politisk deltakelse, samt politisk kultur.

Grunnlaget for denne tilnærmingen er en tradisjonell liberalisme, der demokratiske valg er en del av et større system som garanterer spesielt for grunnleggende rettigheter. Denne standarden er per i dag akseptert både til høyre og venstre for det politiske sentrum.

Når noen uttrykker bekymring «for demokratiets fremtid» når populistiske partier kommer til makten, er det derfor ikke det demokratiske valgsystemet de først og fremst er redd for. Det er snarere den brede forståelsen av demokrati som et styresett som inkluderer et gitt sett av friheter og rettigheter. Man frykter at de nye makthaverne skal utnytte posisjonen sin til å snevre inn de mange frihetene som demokratiet består av, og på den måten også forsterke – og forlenge – sin egen maktbase.

Mye tyder imidlertid på at når populistiske partier stiger på meningsmålingene, skyldes det at demokratiet allerede sliter i det utvalgte landet. Et demokrati i krise er altså årsaken til, mer enn konsekvensen av, populistiske krefters fremmarsj.

Ved det anerkjente Pew Research Center i USA har man, etter å ha analysert hva befolkningen i både europeiske land og USA tenker om demokratiet, kommet frem til fire hovedinntrykk: Demokratiet «leverer ikke»; folk liker demokrati, men er ikke spesielt knyttet til det; politiske og sosiale skillelinjer forsterker andre utfordringer det demokratiske systemet står overfor; og folk flest ønsker seg mer å si i politiske prosesser og i utformingen av politikk.

Hva som er konsekvens og hva som er årsak, er imidlertid ikke like lett å si.

– Våre data er korrelerende, ikke forklarende, og det er også tilfellet her. Vi ser mye frustrasjon og ønske om forandring, samtidig som populistene gjør det bra på meningsmålingene. Men hvorvidt denne misnøyen fører til fremgang for populistene eller om det er populistene selv som nører opp under den, er ikke noe vi kan lese ut av våre data.

Det forklarer Laura Silver, som jobber på Pew Research. Hun legger til at selv om misnøye med økonomien og misnøye med det demokratiske systemet ofte henger sammen, er begge deler ofte partipolitisk betinget.

– Da Trump tok makten i USA, økte tiltroen til nasjonaløkonomien ganske kraftig blant republikanere. Det endret seg da Biden tok over. Akkurat det er et eksempel på noe vi ser ganske ofte, nemlig at det partiet som må gi fra seg makten har en tendens til å se mørkere på de generelle utsiktene for landet de bor i, inkludert både økonomien og det demokratiske systemet, understreker Silver.

Videre er det heller ikke slik at misnøye med økonomien og økonomiske fremtidsutsikter alltid gavner populistpartier – Silver viser til både Japan og Canada som eksempler på det motsatte.

For å vende tilbake til Italia, er det grunn til å rope varsko om det italienske valget nå som Melonis regjering tiltrer?

I Italia er misnøye med landets fremtidsutsikter trolig en viktig forklaring på populistenes fremmarsj. Hvor utbredt misnøyen er kan illustreres ved at hele 89 prosent av italienerne mener at det demokratiske systemet helt eller delvis må reformeres, ifølge EIUs 2021-rapport.

Ved tidligere valg har denne misnøyen kommet andre populistiske partier til gode. I henhold til Demopolis, et anerkjent italiensk forskningsinstitutt, kommer hele 30 prosent av de som stemte på «Fratelli d’Italia» ved dette valget, fra Femstjernersbevegelsen, en populistisk bevegelse som vanligvis plasseres til venstre på den politiske aksen.

En annen faktor ved det italienske valget som kan tyde på at det er misnøye, og ikke politisk overbevisning som har vært utslagsgivende, er den ekstremt lave valgdeltakelsen. Valgdeltakelsen på 63,9 prosent var den laveste i Italia noensinne – et klart uttrykk for en svært lite engasjert velgermasse og et åpenbart faresignal for ethvert demokrati.

I Italias tilfelle virker det altså som de demokratiske alarmklokkene burde ringt for lenge siden. Den populistiske høyresidens seier er nemlig først og fremst en konsekvens av at velgerne har mistet tiltro til det demokratiske systemet – men ikke dermed sagt et demokratisk problem i seg selv.

En siste årsak til at den italienske høyresidens fremgang har rystet mange, er landets fascistiske fortid. Dette er ikke mindre aktuelt av at «Fratelli d’Italia» nettopp vokste ut av den tidligere fascistbevegelsen, som Giorgia Meloni selv var aktiv i.

Er Meloni en nyfascist i demokratisk forkledning?

– Det er ingen grunn til å frykte for fascismens tilbakekomst, men det er grunn til å frykte for den nye regjeringens politikk, spesielt i forhold til Europa.

Det sier Gianfranco Pasquino, statsviter og politiker ved SAIS Bologna, som nettopp har gitt ut boken «Fascisme», der bidragsyterne analyserer ulike sider ved den italienske fascismen.

Pasquino forklarer at til tross for noen likheter, var forholdene på 1920-tallet, da fascistene tok makten i Italia, radikalt forskjellige fra hvordan de er i dag.

– Mussolini organiserte mennesker som ikke visste hvor de hørte hjemme, i en politisk bevegelse. Fratelli d’Italia har ikke organisert massene, partiet representerer landet slik det er, understreker Pasquino.

Professoren viser til den utbredte sosiale konservatismen i Italia, som får et politisk uttrykk i en reaksjonær høyreside.

– Det finnes ingen vesentlig liberal politisk tradisjon her til lands, sier han.

Hvorvidt det vil være grunn til å bekymre seg for det italienske demokratiet nå som Giorgia Meloni tar over, vil derfor tiden, og ikke minst europapolitikken vise. Det finnes en grunn til å bekymre seg for den demokratiske utviklingen i Italia, men den var der lenge før Giorgia Meloni og hennes allierte tok regjeringsmakten.