fbpx

En demonstrasjonsbølge har festet grepet om Italia.

Det politiske systemet er ikke i stand til å absorbere spenningene.

Politikk i misnøyens tid

Ikke en dag har gått siden jeg kom hjem, uten at advarsler har tikket inn på telefonen min. SOS International, en global varslingstjeneste, forteller meg at store protester er ventet i de viktigste italienske byene, på flyplassene og i havnene, og at det er best å unngå enkelte piazzaer, og legge eventuelle reiseruter om andre byer.

De siste seks ukene har jeg vært i Kaukasus, på steder der pandemiens økonomiske ringvirkninger har gravd enda dypere i folks lommebøker enn hva det, tross alt, har gjort i Europa. I de kaukasiske landene løper konfliktlinjene ikke bare  mellom interne maktbastioner, men det mellom tunge, internasjonale ideologiske blokker og to helt ulike politiske mentaliteter – den sovjetisk-russiske og den transatlantiske. Dette er steder hvor bomben alltid tikker, og det skal lite til for å få et kruttlager til å gå i luften.

Men det var altså da det nærmet seg avreise og retur til Italia, at telefonen min begynte å gå berserk med SOS-varsler. Er det i ferd med å eksplodere en tikkende bombe i Italia og i resten av Sør-Europa?

Demonstrasjoner med ulike formål og ulike ledere

Stemningen er i alle fall ganske spent denne høsten. Her er en liten oppsummering av det som har skjedd i det siste:

Lørdag 9. oktober ble det gjennomført en No vax-demonstrasjon i Roma sentrum, en protest mot at man må ha et COVID-pass for å gå på jobb i både offentlig og privat sektor. Dette ble gjort obligatorisk fra den 15. oktober i år. Under demonstrasjonen angrep en gruppe demonstranter fra Forza Nuova (FN), et neofascistisk politisk parti, hovedkvarteret til CGIL, en ledende italiensk fagorganisasjon. FN-medlemmene brøt seg inn i lokalene og raserte deler av første etasje, før de ble stanset. Tolv personer ble arrestert som følge av angrepet, blant dem en av FNs grunnleggere. Ifølge kilder i FN skal årsaken til angrepet ha vært at fagbevegelsen ikke har gjort nok for å beskytte arbeidernes rettigheter i kampen mot COVID-passet.

Uken etter, lørdag 16. oktober, ble det avholdt en gigantdemonstrasjon i Roma for å ta avstand fra fascistisk inspirert vold. Demonstrasjonen samlet alle de viktigste partiene til venstre for sentrum. Ifølge politiet i Roma deltok  60 000 mennesker i demonstrasjonen, ifølge organisatorene hele 200 000. I tillegg til disse store hendelsene, har det vært mange små og store demonstrasjoner og streiker over hele landet den siste tiden. Tidligere ansatte i Alitalia, det statlige italienske flyselskapet som ble avviklet den 15. oktober, blokkerte en av terminalene ved hovedflyplassen i Roma. Arbeidere ved hvitevarefabrikken Whirlpool i Napoli protesterte mot planene om å flytte produksjonen til Polen. For som de sier, «en arbeidsplass i Napoli er ikke helt som andre steder». Underforstått at det ikke finnes så mange av dem der, mens de sosiale utfordringene knyttet til utbredt arbeidsløshet er større mange andre plasser.

Anarkister og høyre-ekstreme

Mye handler likevel, eller avledes fra, No vax-demonstrasjoner. I Milano er det anarkistene som leder de mest radikale gruppene vaksinemotstandere, en rolle som i Roma innehas av det ekstreme høyre. Det har vært en rekke ikke-autoriserte demonstrasjoner i Milano siden slutten av september. Nylig  måtte politiet bruke vold mot demonstrantene etter at anarkister tok over et ellers fredelig demonstrasjonstog og ledet dem utenfor den planlagte ruten i sentrum av byen. I etterkant av sammenstøtene verserte det en falsk nyhet på internett om at politiet skulle ha brukt køller mot en gravid dame, som i etterkant mistet barnet. Bildet og forklaringen som lå til grunn for påstanden er i ettertid avslørt som falsk fra flere hold.

Havnen i Trieste avsperret

I Trieste, en viktig havneby i Nord-Italia, hadde organiserte havnearbeidere varslet at de ville blokkere havnen i protest mot kravet om at de må ha COVID-pass for å kunne jobbe. De demonstrerte i flere dager inntil protesten ble overtatt av No vax-demonstranter, som inntil da hadde holdt til på en piazza sentralt i Trieste.  I forvirringen som fulgte, var ingen lenger helt sikre på hvem som ledet protestene – etter få dager gjorde lederen for de fagorganiserte havnearbeiderne det klart at de tok avstand fra den pågående demonstrasjonen i havnen (og andre steder) i Trieste.

Politiet har måttet bruke vannkanoner for å spre demonstrantene, som det altså ikke er helt klart hvem er og hva står for, utover at de, i alle fall noen av dem, er motstandere av COVID-passet.

Med alle disse demonstrasjonene, som har uklare formål og uklare ledere, er det én ting som er klart. Det er utbredt misnøye i Italia nå, og mange ulike konfliktlinjer krysser seg på ulike punkter. Er det politiske systemet i stand til å absorbere spenningene?

ny-storrelse-3-1-aspect-ratio-9-16
ny størrelse 3

Stemningen i Italia er ganske spent denne høsten. Det har vært flere demonstrasjoner. Foto: Fabio Fasiello

Hva skjedde med Femstjernersbevegelsen?

For kun få år siden var svaret faktisk ja. Populistbevegelsen som banet vei for alle senere liknende bevegelser, spesielt i Sør-Europa, Femstjernersbevegelsen, gav proteststemmene et utløp. I siste parlamentsvalg, som var i 2018, tok bevegelsen 35,5 % av stemmene og feide blant annet av banen en sentrum-venstre koalisjon ledet av Partito Democratico (PD), det ledende venstrepartiet.

Denne høsten er situasjonen annerledes. Flere år er gått siden Femstjernersbevegelsen revolusjonerte italiensk politikk, men det kan se ut til at politikken har endret Femstjernersbevegelsen, mer enn bevegelsen har endret politikken. Ved lokalvalget som ble avholdt i mange italienske byer den 9. oktober, mistet Femstjernersbevegelsen over en halv million stemmer og endte opp med mindre en 10 % stemmer på landsbasis. De mistet også ordførerposisjonen i Roma.

1200-1-aspect-ratio-9-16
1200 1

Lørdag 16. oktober ble det avholdt en gigantdemonstrasjon i Roma for å ta avstand fra fascistisk inspirert vold. Foto: Fabio Fasiello

Femstjernersbevegelsen er blitt et ordinært parti

De tapte stemmene for Femstjernersbevegelsen gikk ikke til andre partier, de ble rett og slett ikke fanget opp av noen politiske partier overhodet. Valgdeltakelsen var på et historisk lavmål. Bare litt over halvparten av italienerne tok seg bryet med å stemme. Dårligst var oppmøtet i utkantstrøkene i store byer som Roma, på steder det Femstjernersbevegelsen gjorde det spesielt godt i 2018.

For å forstå utviklingen bedre, tok jeg kontakt med Pino Pisicchio, forhenværende politiker, jusprofessor og forfatter av flere bøker om italiensk politikk. Ifølge Pisicchio er valgdeltakelsen et bevis på at flukten fra politikken igjen er på fremgang.

Rino-privat-aspect-ratio-9-16
Portrettbilde av Rino

Pino Pisocchio er politiker, jusprofessor og forfatter av flere bøker om italiensk politikk. Foto: privat Foto: Privat

– Det er åpenbart mye misnøye og sinne i Italia nå, men det er usikkert hvilken form dette vil ta i tiden som kommer. Mange av de som protesterer beveger seg innenfor rammen av det vi kan kalle politikk, men uten å være kontrollert av noen politisk lederfigur, sier Pisicchio, som også hevder at det er lenge siden at det politiske systemet sluttet å absorbere massene.

Med unntak altså av Femstjernersbevegelsen, som før de ble et «ordinært» parti, faktisk appellerte til de mange italienerne som fant en stemme i bevegelsens anti-establishmentpolitikk.

manm-ny-storrelse-aspect-ratio-9-16
Demonstranter

Ifølge politiet i Roma deltok 60 000 mennesker i demonstrasjonen lørdag den 16. oktober. Ifølge organisatorene deltok hele 200 000. Foto: Fabio Fasiello

Hva med fagbevegelsen?

Fagbevegelsen på sin side har stått bak flere av demonstrasjonene den siste tiden, men er likevel ikke i posisjon til å organisere den misnøyen som nå bobler over mange steder.

– Selv om fagbevegelsen har stått bak flere av demonstrasjonene i landet den siste tiden, er den ikke egnet for å kanalisere og organisere alle former for misnøye som nå bobler over mange steder i Italia. Fagforeningene kan mobilisere for å ivareta arbeidstakernes arbeidsvilkår og jobbtrygghet, men har antakelig ikke kapasitet til, og heller ikke interesse av, å lede det sosiale opprøret, sier Idar Helle.

Helle er historiker og ekspert på fagbevegelser, og har også kjennskap til italiensk politisk historie. Helle presiserer at fagforeningene er spesialisert på arbeidsplasskonflikter, og selv om den italienske fagbevegelsen har beholdt en relativt sterk posisjon til tross for at det partipolitiske landskapet i Italia har endret seg kraftig, er det vanskelig for dem å ta en lederrolle i det som nå skjer, fordi protestene går utover det som kan kanaliseres inn i tradisjonelle arbeidstakerkonflikter.

– Den sosiale sfæren og den partipolitiske sfæren er ikke sammenfallende, sier Helle.

Vidar-Helle-ny-storrelse-aspect-ratio-9-16
portrettbilde av Idar

Idar Helle mener fagforeningene kan mobilisere for å ivareta arbeidstakernes arbeidsvilkår og jobbtrygghet, men har antakelig ikke kapasitet til, og heller ikke interesse av, å lede det sosiale opprøret. Foto: Privat

Et moderat og kompetent sentrum ønskes, hvis ikke?

Det er med andre ord et litt dystert bilde som tegner seg i Italia nå. Pandemien har gjort ekstremt stor økonomisk skade på mange sektorer i italiensk arbeidsliv. Det er innført et krav om obligatorisk vaksine eller testing hver 48. time for å gå på jobb både i offentlig og privat sektor. På toppen av det hele har pandemien fremskyndet en rekke endringer på europeisk nivå, spesielt innenfor energiforbruk og digitalisering, som fremdeles vil få store konsekvenser i store deler av det italienske arbeidslivet.

Midt i dette kaoset har det politiske systemet på nytt mistet kontakten med store deler av velgermassen, etter at det i flere år har svingt mellom relative ytterkanter til høyre og venstre, og.

Ifølge Pino Pisicchio er hovedproblemet i denne situasjonen at det største tomrommet i italiensk politikk ikke finnes til høyre eller venstre, men i sentrum. Italienere mangler et kompetent og moderat sentrum, hevder han. Det er et rom som statsminister Mario Draghi for tiden dekker, men Draghi er en teknokrat som talende nok ble kalt inn på post av den italienske presidenten fordi man ikke klarte å enes om en regjering på andre måter. Mye tyder på at Draghi dessuten er en sterk kandidat til nettopp presidentvervet, som blir ledig neste år. Dermed er det ganske usannsynlig at han blir værende som statsminister.

– Når Draghi går av, må de ordinære politiske partiene gjøre noe for å gjenopprette kontakten med velgerne, sier Pisicchio.

Hvorvidt de klarer det eller ikke, er det virkelige dramaet i italiensk politikk akkurat nå.