Et framtidig arbeidsmarked for kompetansearbeidsplasser bør gjøres stedsuavhengig på en helt annen måte enn tilfellet er i dag. Tidligere har man forsøkt utflytting av hele etater og virksomheter, uten hell. En utvidet tilgang til bruk av hjemmekontor samt utviklingen av «arbeidsplasshuber», fysiske kompetanseklynger samlokalisert på tvers av virksomhet, kan være løsningen på mange av de utfordringene som vi står overfor i årene som kommer. Koronapandemien har gitt oss en mulighet, den bør vi benytte oss av.
Forskning antyder at noe hjemmearbeid bidrar til økt produktivitet, og er gunstig for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Større fleksibilitet i oppmøte på arbeidsplass fører til redusert reisetid, og legger til rette for at reiser finner sted utenom rushtiden. Det i sin tur kan gi oss store innsparinger på fysisk infrastruktur, som veier og kontorbygg, på sikt. Definisjonen på utvidede bo- og arbeidsmarkedsregioner har til nå betydd mer til vei, og i noe mindre grad til jernbane. Dette kan vise seg å være et blindspor både økonomisk og miljømessig. I Norge mangler det også spenstige visjoner og tanker rundt den langsiktige transportsituasjonen, med f.eks. utvikling av høyhastighetsforbindelser, Hyperloop og liknende løsninger. Ikke minst later koblingen mot den europeiske transportplanleggingen å glimre med sitt fravær.
Vi ser derfor en utvikling mot redusert reiseaktivitet mellom hjem og arbeid på den ene siden, og utviklingen av andre behov i et større europeisk arbeidsmarked på den annen. Til sammen bidrar dette til et mindre behov for å investere i tradisjonell infrastruktur innen samferdsel. Snarere er det omfattende bredbåndsdekning av høy kvalitet som vil legge grunnlaget for det nye og fleksible arbeidslivet. Slik blir det lettere å legge arbeidsplasser til distriktene eller til andre deler av Europa, og det blir enklere for innbyggere å arbeide helt eller delvis hjemmefra. Arbeidsmarkedene utvides, og tilgangen til produkt- og tjenestemarkeder blir større.